R.E.M.: Up
Med supergitaristen Peter Buck i sin midte, har R.E.M. utvikla seg til å bli et i all hovedsak keyboard-orientert band. Men det er kanskje ikke så mange som lengter tilbake til Monsteret av et gitarøs-album?
"Up" er R.E.M.s første utspill siden trommeslageren Bill Berry sa takk for seg. Det høres ikke, all den stund de har søkt hjelp hos Beck-trommisen Joey Waronker. R.E.M. låter med andre ord fortsatt som seg sjøl. Og stemninga? Vakkert plassert i landskapet mellom "Out Of Time" og "Automatic For The People". Likevel skiller "Up" seg betraktelig fra klassikerne som kom da 80-tall ble 90-tall.
"Up" er nemlig ikke på noe vis fylt med hitsingler. R.E.M. byr på ei reise som varer 14 heile sanger til ende. Det er ikke noe konseptalbum, likevel henger sangene åpenbart sammen. Produsent Pat McCarthy har satt sitt tydelige stempel på produktet, og han får temmelig sikkert jobben også ved neste korsvei.
R.E.M. er et av svært få band som kan selge album i bøtter og spann uten utprega hits, men her er gjort plass til tre-fire potensielle. Den nydelige gitarlåta "Sad Professor", "Daysleeper" (som på alle måter, også lyd- og produksjonsmessig, kunnet befunnet seg på "Out Of Time"), den praktfulle enden på visa; "Falls To Climb", og min definitive favoritt: "At My Most Beautiful". Det skrives ikke penere sanger, og ingen synger vakrere enn Michael Stipe.
"Up" inntar en selvfølgelig plass blant dette årets ti-tolv mest essensielle rockproduksjoner. Dét kom neppe som noen overraskelse, men vit at du kan risikere å måtte bruke litt tid. Trykk på repeatknappen, la "Up" sveive en fem-seks ganger i strekk. Da skjønner du at du allerede har fått den eneste julepresangen du egentlig trenger i år.
Del på Facebook | Del på Bluesky