Hva mener Rønsen med 'REM-soundet'?
Hva i all verden mener Arild Rønsen med "REM-soundet"? Og hvor relevant er det å sammenlikne de siste utgivelsene til henholdsvis REM og U2? Og hvorfor har ingen oppdaga genialiteten i "I've Been High"? Kalle Laundal melder seg på i ordskiftet omkring vår anmeldelse av REMs "Reveal".
REM
God dag, Arild!
Du får sikkert nok av kjeftemail fordi du skriver en dårlig anmeldelse av plater som blir forgudet av andre. Dette er ikke et forsøk på å skjelle deg ut, eller å forandre på utsagn eller noe. Du skal få lov til å mene hva du vil. Jeg har bare et par ting jeg lurer på.
1. Hva mener du med "REM-soundet" (du sier du elsker det). Etter min mening har REM utviklet et nytt "sound" på hver plate. "Murmur" er da ganske forskjellig fra "Up" f.eks...
2. Hvor relevant kan U2/REM-sammenligningen være. Det er to band som representerer to forskjellige kulturer. Den største likheten må være at begge har bass/gitar/trommer/vokal-kombinasjonen (ihvertfall før Bill Berry ble bonde). Da kan man like godt sammenligne U2 med Metallica.
Og bare siden jeg er i gang kan jeg si at jeg er enig med deg i at "Imitation Of Life" ikke var helt maksimal. Men så står også den sangen ganske alene på plata i den forstand at ingen av de andre sangene høres ut som den. Jeg mener REM fornyer seg veldig med "Reveal" og ikke i en negativ retning. Men når det er sagt vil jeg også si at "Reveal" ikke når opp mot de beste platene de har gitt ut. Få plater gjør det.
En annen ting jeg ikke kan fatte er hvorfor du (og forsåvidt de fleste andre anmeldere) har oversett "I've Been High". Har hatt den sangen på repeat i flere uker nå uten å bli lei. Det er en smaksak selvfølgelig, men allikevel.
Vennlig hilsen
Kalle Laundal
Goddag, Laundal!
Takk for engasjert brev - og at jeg "får lov til å mene hva jeg vil"... Jeg har faktisk ikke blitt overøst med kjeftmail i denne anledning, men om så skulle være: Jeg hadde ikke blitt lei meg. Tvert imot! Det er veldig morsomt med debatt, også om plateanmeldelser og plateanmeldere. Jeg har sagt det ved en del anledninger, og gjentar gjerne:
Det er min oppriktige mening at plateanmeldere - undertegnede selvfølgelig inkludert - generelt sett blir tatt alt for alvorlig, eller kanskje heller; blir sett på med alt for stor autoritet. Det fins helt sikkert tusener der ute som har minst like god greie på REM som meg!
Så til dine spørsmål:
1) REM-soundet: Du har opplagt helt rett i at "Murmur" ikke likner så veldig mye på "Up". Kanskje vi kan være enige om at det skjedde et slags tidsskifte for REMs vedkommende med "Out Of Time", altså for temmelig nøyaktig 10 år siden?
Da forandra REM i mine øyne seg fra å være et utprega "gitarband" til å bli noe... mye mer. Etter hvert har diverse keyboardinstrument fått overta store dele av lydbildet, muligens mest ekstremt på "Up". Slik sett er "Reveal" muligens ett skritt tilbake i tid, men ikke på noe vis så langt som til "Murmur".
Jeg har definitivt mest sans for REM i "moderne" innpakning. Når jeg sier jeg elsker "REM-soundet" sikter jeg således til perioden 1991-2001. (Jeg liker det andre også, for all del.) La meg ta et eksempel for å vise hva jeg mener - og siden vi allerede har vært innom "Out Of Time":
"Half A World Away" er en nydelig låt, men kanskje aller mest fordi den er del av ei skive som inkluderer "Radio Song", "Losing My Religion", "Low" og "Near Wild Heaven"! Det er det jeg mener med "REM-soundet"; fordi soundet er så kjent & kjært, blir også "Half A World Away" til en uforglemmelig opplevelse.
Slik føler jeg det med alt for store deler av "Reveal".
2) Jeg er helt enig med deg i at det generelt er en uting på død og liv å skulle sammenlikne band med andre band til enhver tid, og isolert sett er det selvfølgelig ganske så irrelevant å måle U2 kvalitetsmessig mot REM. Mitt poeng var dette: Vi sto overfor nye utgivelser, med kort mellomrom - signert "80- og 90-tallets to store pop/rock-band". Med andre ord; et "umusikalsk" poeng. Men jeg tror ikke jeg tar mye feil om jeg antar REM- og U2-fans har en og annen interesse felles... Utlagt: Hvor mange nachspiel de siste fire ukene har gått omtrent sånn:
- Nå har du vel fått det endelige beviset på at REM spiser U2 til frokost, ikke sant?
- Idiot!
- Dø, hør her 'a...
Hva har man nachspiel for, liksom?
Jeg er helt enig med deg i at "I've Been High" er en knall låt som vokser og vokser! Som jeg sa sist gang; slik har jeg det i det hele tatt med hele albumet. Jeg hører på det hver eneste dag, og liker det bedre og bedre. (Så skal det også sies at det er veldig få band jeg gir sånn rundt regna 50 sjanser...)
Helt til slutt: Michael Stipes ut-av-skapet-session forklarer så mye hva lyrikk angår. Plutselig framstår jo "Imititation Of Life" som en søyle av klarhet! For ikke å snakke om "Losing My Religion"!
Arild Rønsen
Del på Facebook | Del på Bluesky
Møt R.E.M. på nettet
(06.12.99) Dherrer Peter Buck, Mike Mills og Michael Stipe er klar for å møte deg. På nettet.