Glitrende om R.E.M. i tegneserieformat
Er du også blant dem som savner R.E.M.? Ikke bare litt heller, kanskje? Nå kan du bøte litt på savnet.
Gitaristen, komponisten og vokalisten Daniel Østvold har spilt i mange forskjellige grupper, men er nok mest kjent fra Couldn’t Happen Here. Bandet eksisterte fra 1984-1989, og ble altså stifta – det året R.E.M. første gang spilte i Oslo. Den konserten fant sted i kjeller’n p studenthuset Chateau Neuf, Circus. Fire år seinere fylte de Rockefeller to kvelder.
Etter det store kommersielle gjennombruddet med «Out Of Time» i 1991 spilte de mange ganger i Norge, som regel utendørs, i Bergen, Stavanger og Oslo - uten at de fikk det tvilsomme stempelet «Norgesvenner».
Mitt kjæreste konsertminne stammer fra 2003. 25. oktober inntok de Oslo, for en «hemmelig konsert, bare for spesielt inviterte». De turnerte i forbindelse med samlealbumet «In Time: The Best Of R.E.M 1988-2003». Vi ble bussa til et lagerlokale i industriområdet som kalles Kværnerdalen. Soundtracket nede i det hølet besto ellers stort sett av togene som forsvinner inn og ut av hovedstaden.
Jeg husker denne lørdagskvelden som det var i går. I likhet med de fleste tror jeg, forventa jeg meg tre-fire låter som en rein promo-jobb, og ellers gratis ølbonger. Men R.E.M. spilte i halvannen time! Full konsert! Exclusive? Indeed!
De seinere åra har Daniel Østvold gjort seg mest bemerka som tegneserieforfatter. Han har blant annet lagd tegneserie av historia om The Kinks, og nå er det R.E.M. som står på agendaen.
Det har blitt ei kostelig fortelling i tekst og tegning. Vi veksler i tid mellom 1979 og 2011, og starter i en indie-platesjappe. Det var i dette miljøet de møttes, medlemmene i R.E.M. – og historia om veien fra et nærmest ekstremt indie-orientert band til verdensherredømme i stadionformat er fascinerende, for å si det forsiktig.
Hemmeligheten bak den helt fenomenale kommersielle suksessen? Hitsingler, paradoksalt nok med tanke på bandets musikalske utgangspunkt. «Losing My Religion», «Radio Song», «Shiny Happy People», «Drive», «Everybody Hurts», «Man On The Moon», «Nightswimming», «All The Way To Reno (You’re Gonna Be A Star», «Imitation Of Life», «Leaving New York Never Easy», «E-Bow The Letter», «Daysleeper» - for å nevne noen.
Østvold tar oss gjennom det meste. La meg namedroppe, i ikke-kronologisk rekkefølge. Tom Petty, B-52’s, Hindu Love Gods/Warren Zevon, Golden Palaminos, Police, Couldn’t Happen Here, Natalie Merchant (10.000 Maniacs), Leonard Cohen. Var det Michael Stipe som starta trenden med å ha capsen bakfram? I hvert var det tilfelle for hans følgere i «Destiples». Visste du at gitaren Peter Buck bruker på «Monster» var en gave fra Kurt Cobain?
I etterkant av David Bowies død i 2016, gjorde Michael Stipe året etter en duett med Patti Smith – «Ashes To Ashes». Og her kommer en nyhet: Fem år tidligere, altså i 2012, dro Stipe for å høre Patti Smith i akustisk format. Michael Stipe ble skikkelig forbanna på en i publikum som ikke greide å la være å la smella gå under konserten. Hvem som fikk høre det av Stipe? «Keep your voice down, Mister!» Donald Trump!
«So Michael Stipe was the first to make Donald Trump leave, right?»
«He sure was!»
Jeg går ikke god for sannhetsgehalten. Men hvis det er løgn, så er det i hvert fall forbanna godt jugi!
Del på Facebook | Del på Bluesky