R.E.M.s hit-fabrikk

(Oslo/PULS): Det handler om å være tilstede. R.E.M. er så veldig tilstede. De gjør aldri noe irrelevant. Bare en "Pop Song"? Aldri. Det er ikke det at Michael Stipe nødvendigvis har så mye på hjertet. Det bare høres sånn ut, bestandig.

REM / /

Av Arild Rønsen // 27.10.03

Det gamle, ombygde fabrikklokalet i Kværnerdalen midt i Oslo er som skapt for anledninga. Ingen dumme stolper som stenger utsikten til scenen, og lyden er knall.

De åpner med nettopp "Pop Song 89", og de av oss som har kommet for å høre riktig gammelt R.E.M.-stoff får i bøtter og spann. "Life And How To Live It", "The One I Love", "Radio Free Europe", og framfor alt en fantastisk versjon av "(Don't Go Back To) Rockville" - med Mike Mills i cowboyhatt, som vokalist. Et av kveldens avgjorte høydepunkt.

Det meste handler selvfølgelig likevel om Michael Stipe. Peter Buck og Mike Mills gjemmer seg ikke akkurat, men vokalisten deres erobrer et hvilket som helst offentlig rom han entrer. (De tre gjestemusikerne er, i visuell forstand, staffasje og knapt nok det.)

Han behøver ikke si mer enn "good evening", så har'n oss. Peter Buck hilser forresten også, på sitt vis - med en å dra introen til Beatles-låta "Norwegian Wood", som intro til "Drive".

Greatest Hits? Gjett om. "Electrolite" er lysende, rett ut sagt elektrisk. Og "Bad Day"? Bandets foreløpig siste singel, som faktisk ble påbegynt en gang midt på 80-tallet, da Ronald Reagan var president i USA. Du blir neppe invitert til Det Hvite Hus med denne typen lyrikk:

Shit so tick you can stir it with a stick
Free Teflon whitewashed presidency
We're sick of being jerked around

Men så har vel Stipe & Co nok selskaper å gå i, om de ikke i tillegg skal oppsøke 1600 Pennsylvania Av.

PETER BUCK: Ganske flink på gitar.

( )

Vi som var i dette selskapet, de fleste i godt voksen alder, så ut til å få hele ungdommen midt i fjeset da vi ble utsatt for "The One I Love". Det er en sånn sang, som på sitt vis definerer en hel pop-generasjon. Ingen som likte pop/rock i 1987 kunne mislike "The One I Love". Den er like generasjonsbestemmende som "My Generation".

"Losing My Religion" kommer i en smått lurvete versjon, men reddes i land av Stipes innlevelse. Dette er hans "ut av skapet"-låt. Uansett hvor han synger den, blir omgivelsene til en katedral.

"Man On The Moon" er strålende, og det går mot slutten da Stipe gjør siste vers av "Animal" i liggende positur. Men vi skal få "Nightswimming", selvfølgelig skal vi det. Mike Mills & Michael Stipe, og bare dem.

( )

- ...deserves a quiet night, synger Stipe. Eller mer presist - han hulker det fram. Praktfullt. Og da gjenstår bare "Imitation Of Life".

En smått utrolig opplevelse, av typen klyp deg sjøl i armen: Er jeg virkelig her nå? Men jeg skjønner stadig vekk ikke hvorfor de ikke heller kunne gjort en streit konsert, med vanlig pris i døra på Rockefeller. Men den saken får vente. Nå skal jeg leve på minnene noen dager.

Del på Facebook | Del på Bluesky

(04.09.08) (Oslo/PULS): Fra deres klønete opptreden på Cirkus i Oslo en førjulsdag i 1984 og frem til deres utsolgte stadionkonsert på Ullevaal sommeren 2005 har R.E.M. jobbet seg opp som ett av de aller største navnene på kloden. Foran 12.000 mennesker i Vallhall onsdag besøkte de hver krink og krok i deres platekarriere og gav fra hvert kapittel i deres liv på en overbevisende måte.

(12.10.04) Det var noe ved førstesingelen, noe smått urovekkende. Første gang jeg hørte den var min første innskytelse at det måtte være Phil Collins som var på gang med nytt materiale. Nå er ikke undertegende medlem av den klubben som mener alt den gamle Genesis-vokalisten leverer er såpe, men likevel. Jeg hørte ikke R.E.M.-kloa.

(31.10.01) Adam Yauch i Beastie Boys har en tendens til å få det som han vil - om han virkelig brenner for noe. Han har aldri hatt trøbbel med å få celebriteter til sine "Tibetan Freedom Concerts", og da Beastie Boys skulle på scenen under den andre New York Against Violence tirsdag kveld - ja, da dukka liksom plutselig Bono, Michael Stipe og Moby opp...