Sting - absolutt i tåka

OK, jeg innrømmer at jeg blir forbanna. Jeg liker det ikke, når en av mine store helter gör bort sig. Pr. år 2000 greier han ikke en gang å spille "Every Breath You Take" sånn nogenlunde skikkelig!


Sting / /


For at dette ikke skal misforstås: Jeg er ikke av typen som liker Sting som medlem i Police, og som ikke "skjønner" solo-karrieren hans. Tvert imot; jeg var av de som hoppa i taket den gang han lagde en helt ny type pop-band. Om ikke Sting hadde inkludert jazzmusikere i sitt band midt på 80-tallet, har jeg for eksempel vondt for å tro vi ville fått oppleve Anne Grete Preus med Eivind Aarset og Nils Petter Molvær.

Jeg syns altså "Russians" og alle de andre "vanskelige" sangene er helt ypperlige (selv om det var en befrielse den gang han fant tilbake til det helt enkle med "If You Love Somebody (Set Them Free)"!). Men nå har han rota seg helt vekk.

Til Spektrum kommer han med et alldeles propert band. Det går liksom ikke an å klage på ferdighetne til folk som Dominic Miller (gitar) og Manu Katché (trommer). Men hva hjelper det, når alt - absolutt alt - skal gjøres like komplisert og like likt.

Dette er virkelig et av de store paradoksene ved Sting anno 2000: Kanskje har han verdens "flinkeste" band - som likevel presterer halvannen time fullstendig uten dynamikk.

Første innslag av rock kommer etter en halvtimes tid, da Dominic Miller får lov å spille solo i "We'll Be Together". Starten har vært helt OK, intim; Sting serverer en type kammer-pop (som ikke har noen verdens ting i store haller å gjøre) - men nå, tenker jeg, nå begynner vel saker og ting å skje. Nix.

Vi får "Mad About You", med den ellers strålende trompeteren Chris Botti i helt feil rolle. Ikke sånn å forstå at jeg mener alle trompetere nødvendigvis må spille som Palle Mikkelborg, men en helt åpen trompet blir i dette tilfelle helt feil.

"Seven Days" står på programmet; en av de mer lettfattelige sangene Sting har prestert det siste tiåret (likevel en vanskelig låt, til ganske stor schlager å være). Live skal den på død og liv gjøres temmelig mange hakk mer innvikla, og de sakene Katché steller med baki kjøkkenavdelinga er... vel: En gang i verden skal Jon Christensen ha uttalt noe sånt som at 1'ern? vel... 1'ern, den kan være både her og der, den.... Akkurat: Om Charlie Watts hadde prestert noe sånt, ville Keith Richards hundre prosent sikkert snudd seg og ment at her var det ikke bare sånn at 1'ern kunne være både her og der; han ville ment den ikke var der i det hele tatt!

Men det er ikke Manu Kataché som gjør noe feil. Sting vil åpenbart ha det sånn.

"Fields Of Gold" låter varmere, nærere - med Miller på akustisk gitar. Men så kommer "Every Little Thing She Does Is Magic", og jeg tar meg i å lure på hvordan det går med Bondevik... I "Moon Over Bourbon Street" er Chris Botti tildelt den rollen han skal ha, og - yippie! - Sting gjør forsøk å å ta i som vokalist. "Englishman In New York" er en håpløst fin poplåt, men så er det klart for "Roxanne".

En klassiker, det kan vi være enige om. Men hvorfor i helvete må den spilles fullstendig i stykker!? Sting destruerer sitt eget mesterverk! Jeg skjønner at en kar som Keith Jarrett for eksempel, ville gjort denne sangen nærmest ugjenkjennelig. Men at opphavsmannen sjøl... Ja, jeg blir forbanna! Denne vanvittig fine teksten, denne utrolige melodien, denne nyvinningen av en skrudd reggae-takt, denne klassikeren. Så presterer Sting å legge inn et laaaaaangt jazz/rock-parti der han temmelig hjelpeløst skal ha oss til å synge Roxaannnooo.... Hei! Jeg er ikke på konsert med noen som skal ha meg til "å synge med"! Og jeg vil høre "Roxanne", omtrent som opphavsmannen serverte den originalt!

Helt til slutt gjør han en OK versjon av "Fragile" (det var kanskje bare de helakustiske numrene som fungerte). Før det har han rukket å ødelegge "Every Breath You Take" og "Message In A Bottle".

Skandaløst.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Sting (snart 64) - Terningkast 4

(02.08.15) Det var en overraskende positiv og hit-drevet Gordon Matthew Thomas Sumner som entret scenen på Olavsfestdagene, foran 6000 godt voksne trøndere, på kanskje sommerens aller fineste dag. Alt var egentlig perfekt fra start til slutt, det eneste som manglet var litt visuel energi på scenen, pluss det lille ekstra.


Sting: On A Winter's Night

(05.11.09) «Hva i all verden skal jeg finne på nå», tenkte nok Sting i det han gikk av scenen i Madison Square Garden etter siste konserten i forbindelse med The Police-gjenforeningen i august 2008. Resultatet ble anskaffelsen av skjegg og helomvendingen «On A Winter's Night», utgitt på Deutsche Grammofon.


Comeback for The Police?

(02.01.07) Britiske aviser spekulerer nå i om The Police skal ut på en større turnè sammen til sommeren. Det blir i så fall den første siden 1984.


Sting i et karrierevakuum

(02.11.04) (Oslo/PULS): Han finta ut Kipper og kastet tvangstrøya under Norwegian Wood 2001. I Oslo Spektrum søndag kveld hadde festbremsen Kipper tatt overhånd igjen, med sitt programmerte fundament som til tider fungerer i praksis som et kunstnerisk fengel for gode gamle Sting. Og da snakker vi om mannen som kanskje har laget mest lekestue av alle i Oslo Spektrum.


Nytt album fra Sting 23. september

(23.05.03) 23. september er det duket for oppfølgeren til den nå fire år gamle "Brand New Day". Tittelen blir "Sacred Love".


Sting: ...All This Time

(08.11.01) Inntil nå har jeg gått i den tro at konserten Sting skulle holde 11. september ble avlyst. Det er den dagen, du veit - men så viser det seg at det bare var web-avdelinga som ble kappa. Planen var en storstilt internett-fest, men så forsvant World Trade Center. Publikum i Toscana fikk imidlertid sitt, og hvilken konsert de fikk!


Horse-party backstage hos Sting

(11.04.00) Sting sies å være i sjokk etter en "skremmende avsløring" om at en masse dop ble funnet i artistens backstage-party i London sist lørdag. Heroin og kokain var blant dopet som ble funnet på "aftershowparty" i Royal Albert Hall, kun for celebre venner. En av sikkerhetsvaktene oppdaget dopet i en veske søndag morgen. Sting var ikke selv på festen, men hadde dratt hjem for å sove før flyet til Frankfurt tok ham til neste stopp på den pågående verdensturnéen.


Rock Against Haider stiftet

(24.02.00) Sting er den siste i rekka til å avlyse sin Wien-konsert som skulle ha vært avholdt i juni. Nå ryktes det om en ny bevegelse kalt "Rock Against Haider" i etableringsfasen, men et stort antall musikere involvert.


Sting: Brand New Day

(28.09.99) Foruten Sting sjøl, er 32 musikere lista opp i coveret. Intet mindre. Kjernen er likevel det bandet han har hatt gjennom hele 90-tallet. Det betyr mer flinkis-pop, og det er fortsatt forstemmende bra.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.