Sting - absolutt i tåka
OK, jeg innrømmer at jeg blir forbanna. Jeg liker det ikke, når en av mine store helter gör bort sig. Pr. år 2000 greier han ikke en gang å spille "Every Breath You Take" sånn nogenlunde skikkelig!
Sting / /
For at dette ikke skal misforstås: Jeg er ikke av typen som liker Sting som medlem i Police, og som ikke "skjønner" solo-karrieren hans. Tvert imot; jeg var av de som hoppa i taket den gang han lagde en helt ny type pop-band. Om ikke Sting hadde inkludert jazzmusikere i sitt band midt på 80-tallet, har jeg for eksempel vondt for å tro vi ville fått oppleve Anne Grete Preus med Eivind Aarset og Nils Petter Molvær.
Jeg syns altså "Russians" og alle de andre "vanskelige" sangene er helt ypperlige (selv om det var en befrielse den gang han fant tilbake til det helt enkle med "If You Love Somebody (Set Them Free)"!). Men nå har han rota seg helt vekk.
Til Spektrum kommer han med et alldeles propert band. Det går liksom ikke an å klage på ferdighetne til folk som Dominic Miller (gitar) og Manu Katché (trommer). Men hva hjelper det, når alt - absolutt alt - skal gjøres like komplisert og like likt.
Dette er virkelig et av de store paradoksene ved Sting anno 2000: Kanskje har han verdens "flinkeste" band - som likevel presterer halvannen time fullstendig uten dynamikk.
Første innslag av rock kommer etter en halvtimes tid, da Dominic Miller får lov å spille solo i "We'll Be Together". Starten har vært helt OK, intim; Sting serverer en type kammer-pop (som ikke har noen verdens ting i store haller å gjøre) - men nå, tenker jeg, nå begynner vel saker og ting å skje. Nix.
Vi får "Mad About You", med den ellers strålende trompeteren Chris Botti i helt feil rolle. Ikke sånn å forstå at jeg mener alle trompetere nødvendigvis må spille som Palle Mikkelborg, men en helt åpen trompet blir i dette tilfelle helt feil.
"Seven Days" står på programmet; en av de mer lettfattelige sangene Sting har prestert det siste tiåret (likevel en vanskelig låt, til ganske stor schlager å være). Live skal den på død og liv gjøres temmelig mange hakk mer innvikla, og de sakene Katché steller med baki kjøkkenavdelinga er... vel: En gang i verden skal Jon Christensen ha uttalt noe sånt som at 1'ern? vel... 1'ern, den kan være både her og der, den.... Akkurat: Om Charlie Watts hadde prestert noe sånt, ville Keith Richards hundre prosent sikkert snudd seg og ment at her var det ikke bare sånn at 1'ern kunne være både her og der; han ville ment den ikke var der i det hele tatt!
Men det er ikke Manu Kataché som gjør noe feil. Sting vil åpenbart ha det sånn.
"Fields Of Gold" låter varmere, nærere - med Miller på akustisk gitar. Men så kommer "Every Little Thing She Does Is Magic", og jeg tar meg i å lure på hvordan det går med Bondevik... I "Moon Over Bourbon Street" er Chris Botti tildelt den rollen han skal ha, og - yippie! - Sting gjør forsøk å å ta i som vokalist. "Englishman In New York" er en håpløst fin poplåt, men så er det klart for "Roxanne".
En klassiker, det kan vi være enige om. Men hvorfor i helvete må den spilles fullstendig i stykker!? Sting destruerer sitt eget mesterverk! Jeg skjønner at en kar som Keith Jarrett for eksempel, ville gjort denne sangen nærmest ugjenkjennelig. Men at opphavsmannen sjøl... Ja, jeg blir forbanna! Denne vanvittig fine teksten, denne utrolige melodien, denne nyvinningen av en skrudd reggae-takt, denne klassikeren. Så presterer Sting å legge inn et laaaaaangt jazz/rock-parti der han temmelig hjelpeløst skal ha oss til å synge Roxaannnooo.... Hei! Jeg er ikke på konsert med noen som skal ha meg til "å synge med"! Og jeg vil høre "Roxanne", omtrent som opphavsmannen serverte den originalt!
Helt til slutt gjør han en OK versjon av "Fragile" (det var kanskje bare de helakustiske numrene som fungerte). Før det har han rukket å ødelegge "Every Breath You Take" og "Message In A Bottle".
Skandaløst.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Espen Berg briljerer i sin pianotrio
(27.06.26) Hvor forskjellig kan musikken bli, når utgangspunktet er piano, bass og trommer?