Sting i et karrierevakuum

(Oslo/PULS): Han finta ut Kipper og kastet tvangstrøya under Norwegian Wood 2001. I Oslo Spektrum søndag kveld hadde festbremsen Kipper tatt overhånd igjen, med sitt programmerte fundament som til tider fungerer i praksis som et kunstnerisk fengel for gode gamle Sting. Og da snakker vi om mannen som kanskje har laget mest lekestue av alle i Oslo Spektrum.


Sting / /


Året var 1993, Sting hadde levert partyplaten Ten Summoner´s Tales og det var sykkel-VM på TV. Sting spilte i Oslo Spektrum under avslutningen av mesterskapet. Det ble en uforglemmelig konsert for oss som var der, og nesten like gøy for de som så hele herligheten kringkastet på statskanalen i sin helhet samme kveld. I tillegg til hovedpersonen sto keyboardist David Sancious, trommeslager Vinnie Colaiuta og gitarist Dominic Miller på scenen.

Året er 2004. Sting har gitt ut sine to verste plater noensinne; Brand New Day og Sacred Love og turnerer med dobbelt så mange musikere som ti år forut. Blir det mer lekestue av den grunn? Dessverre ikke, selv om dette er til fingerspissene dyktige mennesker. Arbeidsplassen er derimot blitt rasert til et kjølig, tamt, syntetisk og programmert musikalsk landskap. I en slik setting er det ikke rom for å leke med fyrverkeri.

Jeg er slem nå, men faktum er at status for mannen jeg aldri trodde kom til å drite seg ut har gjort det for andre gang på rad. Det er to grunner til det; han har helt glemt kunsten å skrive låter. I tillegg kler han opp sitt svært så tynne repertoar siden tusenårsskiftet med europop-elementer av verste merke. Signert keyboardist, musical director og vi lar Sting få fullføre introduksjonen; "The unstoppable, the incredible Mr. Kipper"!!!

Vi lar den ligge. Og for å gi litt slack til Stings repertoar anno 2003/2004; Første halvdel av "Dead Man´s Rope" var meget fin. Det samme var Joy Roses infernalske innsats i Mary J. Blidges fotspor i "Whenever I Say Your Name". Pianist Jason Rebello dro også til på en glitrende pianosolo over instrumentaldelen til "When The World Is Running Down" som de hadde plassert midt i "Never Coming Home". En av forøvrig flere ganger Sting streifet inn i Police-repertoaret da nevnte "Dead Man´s Rope" var på et lite besøk til "Walking In Your Footsteps" og "Roxanne" flørtet litt med "King Of Pain".

Men vi fikk dessverre ikke sistnevnte i full versjon, som har vært en innertier ved de fleste anledninger. "Roxanne" derimot, var umåtelig seig og sidrumpa. Videre manglet "Synchronicity II" den intensiteten og energien den fortjener da både gitarist Dominic Miller og resten av kompet druknet i programmerte loops og playback i tillegg til to keyboards på toppen. Utilgivelig.

"Every Little Thing She Does Is Magic" ble et lite høydepunkt, og en svært så spenstig og funky "Englishman In New York" det samme. Andre ekstranummer "If I Ever Lose My Faith In You" var bra, selv om den nok aldri har blitt spilt så uptempo før. Men arrangementet på slutten av denne var av ypperste merke. Han brente forøvrig av "Fragile" midt i settet, til publikums store overraskelse da dette praktnummeret har avsluttet alle Stings konserter siden låtens fødsel på ...Nothing Like The Sun fra 1987.

Bak trommene satt et ukjent fjes; Keith Carlock. Og hadde du smeltet sammen Stings mest profilerte trommeslagere; Vinnie Colaiuta og Manu Katché ville du kommet ut med Keith Carlock. Et bra valg i så måte, da den ene har det den andre mangler og omvendt... Konserten med Sting var bedre enn den han gjorde innendørs i Oslo sist, det skal han ha. Men med utgangspunktet Kipper i førersetet, og stadig dårligere plater for Sting er det vanskelig å vite hvor dette bærer hen. La oss bare håpe han inviterer til å musisere, leke og lage litt musikalsk sirkus igjen før han blir for gammel.

Han synger like bra, ser like bra ut, og har fremdeles navnet som tiltrekker seg de beste musikerne man kan ønske seg på denne kloden. Med Kipper ute, og en hvassere låtskriverpenn neste gang også burde floka løse seg. Kanske litt mere fokusert også, da han presterte å si at det var meget hyggelig å komme tilbake til Stockholm!??

Sting spilte dette til Oslo-publikumet:

Send Your Love/Inside/Synchronicity II/Dead Man´s Rope/Brand New Day/Every Little Thing She Does Is Magic/Fragile/Fields Of Gold/Sacred Love/Englishman In New York/Never Coming Home/Roxanne

Ekstra:Desert Rose/If I Ever Lose My Faith In You/Every Breath You Take/A Thousand Years


Del på Facebook | Del på Bluesky

Sting (snart 64) - Terningkast 4

(02.08.15) Det var en overraskende positiv og hit-drevet Gordon Matthew Thomas Sumner som entret scenen på Olavsfestdagene, foran 6000 godt voksne trøndere, på kanskje sommerens aller fineste dag. Alt var egentlig perfekt fra start til slutt, det eneste som manglet var litt visuel energi på scenen, pluss det lille ekstra.


Sting: On A Winter's Night

(05.11.09) «Hva i all verden skal jeg finne på nå», tenkte nok Sting i det han gikk av scenen i Madison Square Garden etter siste konserten i forbindelse med The Police-gjenforeningen i august 2008. Resultatet ble anskaffelsen av skjegg og helomvendingen «On A Winter's Night», utgitt på Deutsche Grammofon.


Comeback for The Police?

(02.01.07) Britiske aviser spekulerer nå i om The Police skal ut på en større turnè sammen til sommeren. Det blir i så fall den første siden 1984.


Nytt album fra Sting 23. september

(23.05.03) 23. september er det duket for oppfølgeren til den nå fire år gamle "Brand New Day". Tittelen blir "Sacred Love".


Sting: ...All This Time

(08.11.01) Inntil nå har jeg gått i den tro at konserten Sting skulle holde 11. september ble avlyst. Det er den dagen, du veit - men så viser det seg at det bare var web-avdelinga som ble kappa. Planen var en storstilt internett-fest, men så forsvant World Trade Center. Publikum i Toscana fikk imidlertid sitt, og hvilken konsert de fikk!


Horse-party backstage hos Sting

(11.04.00) Sting sies å være i sjokk etter en "skremmende avsløring" om at en masse dop ble funnet i artistens backstage-party i London sist lørdag. Heroin og kokain var blant dopet som ble funnet på "aftershowparty" i Royal Albert Hall, kun for celebre venner. En av sikkerhetsvaktene oppdaget dopet i en veske søndag morgen. Sting var ikke selv på festen, men hadde dratt hjem for å sove før flyet til Frankfurt tok ham til neste stopp på den pågående verdensturnéen.


Sting - absolutt i tåka

(10.03.00) OK, jeg innrømmer at jeg blir forbanna. Jeg liker det ikke, når en av mine store helter gör bort sig. Pr. år 2000 greier han ikke en gang å spille "Every Breath You Take" sånn nogenlunde skikkelig!


Rock Against Haider stiftet

(24.02.00) Sting er den siste i rekka til å avlyse sin Wien-konsert som skulle ha vært avholdt i juni. Nå ryktes det om en ny bevegelse kalt "Rock Against Haider" i etableringsfasen, men et stort antall musikere involvert.


Sting: Brand New Day

(28.09.99) Foruten Sting sjøl, er 32 musikere lista opp i coveret. Intet mindre. Kjernen er likevel det bandet han har hatt gjennom hele 90-tallet. Det betyr mer flinkis-pop, og det er fortsatt forstemmende bra.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.