Sjitkult med Dogstar

Dette er ikke et band som speller for å tjene store summer eller bli superstjerner, jeg kan se for meg at de jammer i en halvåpen garasje mens de skravler om løst og fast, som på film.


Dette er ikke ei skive som kommer til å vinne noen Grammyer. Den er imidlertid dønn ærlig. Og det er nok flere enn fotokollegaen som misliker stemmen til vokalist Bret Domrose. Folk har forskjellig smak. Jeg vet endog om enkelte som ikke liker stemmen til Bowie. Kjetteri, spør du meg. Jeg har også flere vokalister som jeg ikke liker stemmen til, Bob Dylan og Tom Waits er blant artister jeg tolererer i ekstremt små mikrodoser.

Om du derimot liker stemmen til Robert Smith og digger nittitallets alternative rockeband, vil du nok også like denne. Dogstar ble startet i 1991 av trommis Robert Mailhouse og bassist Keanu Reeves som møttes over en frysedisk, bondet over hockeyshorta til Mailhouse og begynte å spelle sammen. Opprinnelig kalte de seg Small Fecal Matter, deretter BFS (Big Fucking Shit eller Big Fucking Sound) inntil de havnet på Dogstar. Domrose kom med som vokalist i 1994 og siden har de hengt sammen.

Og da mener jeg hengt sammen som kompiser. Dette er ikke et band som speller for å tjene store summer eller bli superstjerner, jeg kan se for meg at de jammer i en halvåpen garasje mens de skravler om løst og fast, som på film. Keanu er kjent for å være en av Hollywoods triveligste superstjerner. Det kan man faktisk høre på skiva. Dette er ei skikkelig gla’skive laget av tre bandmedlemmer som har det sjitkult sammen.

Fuzzen og tempoet i tittellåta er råtøft. Skiva er bra variert, velspilt og spennende. Jeg synes Domrose har et godt spenn i vokalen og jeg liker stemmen hans. Musikerne er dyktige, og dette er ei kul lita skive.

Gjennomgående for hele skiva er en spilleglede og lekenhet som de færreste artister greier overføre til skive. De har forfinet lydbildet de utviklet på nittitallet og det låter freshere, morsommere og tøffere enn jeg hadde forventet. Jeg gleder meg til å se dem på Tons of Rock på fredagen. Foreløpig ser dét ut til å være den ultimate rockedagen for meg!

Låtliste: Math // This Sphere // All In Now // Exalted // Siren // Punch the Sky // Joy // What Is // The Whisper // Shards of Rain // Shallow Easy // Wing


Del på Facebook | Del på Bluesky

Dogstar uten fiksfakserier

(28.06.26) Om Keanu Reeves kunne spille? Gjett!


Magisk kveld med Alessandro Cortini

(18.09.26) Seks ganger har jeg hatt gleden av å se Alessandro Cortini live. Fem runder med Nine Inch Nails (første gang jeg så dem var uten han) og nå på Rockefeller som solo artist. Hele «NATI INFINITI» (2024) skulle vi få servert denne kvelden.


Westside Cowboy – herlig tradisjonelt

(17.09.26) De pløyer ikke ny mark, men forvalter den enkle tradisjonsrocken på elegant vis.


Macklemore og Ed Sheeran - hva nå?

(16.09.26) Macklemore er ute av Ed Sheerans amerikanske stadionturné etter sine uttalelser om Palestina. Nå har flere andre artister forlatt turneen i solidaritet. Det som skulle være en av årets største popturneer har utviklet seg til en konflikt om kunstnerisk frihet, politiske ytringer, og hvem som egentlig bestemmer hva som kan sies fra en konsertscene.


The Jayhawks garanterer for kvalitet

(15.09.26) Det er ikke veldig mange som utøver voksen-pop på så elegant vis som The Jayhawks.


Hiromi - pianist av en annen verden

(13.09.26) Hun kan få deg hekta på selve pianospillet. Det er noe nesten utenomjordisk over måten hun angriper instrumentet på.


The Meffs til topps på Pstereo!

(11.09.26) Pstereo ser ut til å være i ferd med å "finne seg sjæl". Unge og ukjente band og navn dominerer.