Underworld har såvisst ikke gått ut på dato
På Øyafestival-dagen for kvinnelige bekjennelser av ulike slag, avrundet vi kvelden med Trainspotting-minner og gamle menn som skrek om øl, heftig lysshow og dans. Det var mega selv om det også innebar at vi misset en Dagny visstnok i toppslag i Amfiet. Dette var dagen hvor Hayeminol endelig fikk et stort publikum og Girl Group viste feministisk kraft der Iceage slet litt med å få frem sitt ypperste.
Underworld, Girl Group, Hayeminol, Iceage / Øyafestivalen / 15.08.26
I går måtte vi kikke oss i bakspeilet, tenke tilbake til Quartfestivalen og raves vi fikk oppleve som student i England. Underworlds tekster eksemplifiserer i all sin surrealisme hvor treffsikkert og effektivt stream of consciousness kan være for å beskrive stemninger og fange en spesifikk følelse eller et øyeblikk slik de altså gjør med sin ikoniske avslutningslåt.
Det har ikke vært så mye nostalgi fra Karl Hyde og Keith Emerson tidligere. I anledning 30 årsjubileet for "Born Slippy NUXX" får vi en kavalkade av noen av deres mest kjente låter, blandet med noe nyere. Feiringen er initiert av låtene som først kom ut som en B-side i mars 1995, men ble altså epokedefinerende i en oppdatert versjon da den ble benyttet i en oppdatert versjon til soundtracket i den minst like definerende filmen «Trainspotting» i 1996, basert på en bok av Irvine Welsh.
Underworld er og var vel omtrent så nærme teknoen, eller den progressive housen, kom rockestjerne-status - om vi ser bort fra Prodigy og kanskje The Chemical Brothers. (Apropos gårsdagens konseptuelle fest med Tomora.)
Det hele starter med Karl Hyde og makkeren Rick Smith gjemt bak miksere og kontrollere i nesten ulmende mørke. Vi kan bare så vidt skimte dem der oppe, og det faktum at det pumpes ut røyk fra scenen gjør det ikke enklere med nærstudier eller avfotografering når de åpner med "Pearls Girl" fra "Second Toughest Of The Infants".
Låten beskriver noen heftige dager i Hamburg med soulmusikk og Rioja. Det starter ganske rolig før flakkende, skurrete rytmer og hviskende vokal går over i snakk. På bisarrt vis klarer låten både å formidle ro og et slags driv. Tredje mann, Darren Emerson, har forlatt skipet. Så nå er det duoen som holder fortet. Noe de gjør på svært overbevisende vis, både live og på plate.
Når vi så får en personlig favoritt i form av "Dark and Long (Dark Train)" fra favorittskiva "DubnoBasswith myheadman"), kan beina ikke lenger holde seg i ro. Vi må danse vilt og levende til de smatrende, produksjonsmessige lekkerbiskene.
Etter hvert trer de mer frem i lyset, og vi får et inferno av LED- og laserlys og visuelle effekter på vei mot den himmelske forløsningen med sporet alle har kommet for helt mot slutten. Men særlig Smith kan nesten se ut som han jobber på kontor, intenst konsentrert med controllerne i sin front. Hyde går iblant bort til ham, holder rundt ham, trer ut av skyggen og synger med mikrofonstativ på siden.
Alle er med på de repeterende mantraene og tilsynelatende usammenhengende frasene om ungdom, overskudd og et samfunn i rask endring. Folk stormer fremover i teltet og mot scenen, ivrig dansende. Om de ikke står der allerede med telefonen i været, filmende.
"Born Slippy" fungerer fremdeles tre tiår etter sin opprinnelse. Hamrende kick-tromme, herlige synth-akkorder og en lett slørete vokal. Som fra en full mann som artikulerer fragmentert virkelighetsoppfattelse, ment som et rop om hjelp fra en alkoholisert mann, tatt imot som en feiring av hedonistisk livsstil. Låtens episke og euforiske karakter bidro nok til at mange anser den som en av nittitallets ypperste danselåter.
Å kjenne på ekte, frigjort danseglede og musikk som både kan være intelligent, leken og dansbar tilfører kroppen energi. Brått har man glemt all slitasje fire dager stående har gjort med knær og andre ledd. Alle oss gamlinger føler oss litt yngre. Det kan vi takke noen enda eldre karer for!
Siden redaktøren er på kvinnejakt denne dagen, konsentrerer vi oss mest om mennene. Men vi må innom Girl Group som er herlig sjarmerende. De fremstår akkurat litt tøffere enn hva de egentlig er når de fronter fine feministiske budskap med bravur på Vindfruen. Tydelig raseri og uhemmet koreografert dans som like gjerne kunne funnet sted på fest hjemme med venninnegjengen skaper en deilig frigjørende vibe. Samtidg har de et klart og viktig budskap som de likevel får frem via treffsikre punchlines og konsist mellomsnakk. Måten de bytter på hovedvokal- og frontkvinne-rollen skaper en følelse av inkludering og kollektivt samvær hvor de alle er like viktige og dyktige.
Et virvar av energi og musikalske referanser fløy gjennom luften i det Hayeminol hoppet inn i mange Øya-publikummeres bevissthet som landets mest spennende og potente rockeband. De må være lurvete og fremdeles uslepne på mange måter, men bandet er også karakterisert gjennom en blomstrende uredd lekenhet og glødende pasjon for det de driver med.
Naturligvis er frontfigur og bandleder Ånon Sørnæs Bakkjen sentral som pådriver, leadgitarist og hovedvokalist. Men Oslo-bandet er mer enn bare det. Thora Helene Skoglund Tuveng har tilført melodisk tilsnitt, keyboard og enda mer fin sang. På Øya hadde de fått med seg Elias Wallumrød Orning fra Himmelskip på gitar og den tidligere trommisen Kofi Alvaro Erdal Kjølstad bidro som vokalist på enkelte låter.
Noe av det som gjør musikken og konsertene så inntagende er deres uredde, kompromissløse vilje til å blande alt og alle ting inn og musikkens omskiftelige karakter. Før du har rukket å gå lei et riff eller refreng har de gått videre inn i noe helt annet. Det kan være elegisk, fint og prektig, men oftere lurvete, bråkende og glødende intenst.
I låtene hvor Erdal er med, er det et tempo og en brennende intensitet kun hardcorepunk-band kan konkurrere med, og jeg har ikke sett en like manisk tilstedeværende vokalist i noen av de andre bandene fra årets festival. Måten han interagerer med bandet er inspirerende. Bakkjen og trommeslager Jonas Tuvland er også over alt, nede i fotograv, slamdansende over publikum mens han spiller gitar eller lekende med Erdal.
Herlig å se slik oppfinnsomhet og spilleglede - og å høre referanser til Minutemen, The Beach Boys, Love, Big Star, Sudan Dudan, Black Sabbath og The Cure i et og samme band er gøy. Var det her Hayeminol endelig beviste en gang for alle at de er fremtiden til den norske rocken?
Iceages dystre, kamplystne tekster og smått romantiske streben er fin og beundringsverdig. Vi trenger rockestjerner som Elias Rønnenfelt, men her i denne konteksten lykkes de ikke helt å nå ut. Om det var for dårlig fremmøtte i teltet eller om de ikke hadde en av sine mest inspirerte dager eller en kombinasjon av begge, vites ikke.
Uansett, emosjonell tilstedeværelse og pretensjoner er her like fullt, der frontmannen entrer scenen med en bukett solsikker han kaster ut til publikum, etter å ha lekt litt Morrissey. Dette gjør han mens han slynger ut illevarslende poetiske tekstlinjer. Det er også stramt og fint der de først spiller seg gjennom siste platen "For Love of Grace & Hereafter" før de tar seg tid til litt eldre materiale. De får grei respons i de fremre rekker, men når liksom ikke helt inn til mitt hjerte denne kvelden. Forhåpentligvis får jeg og bandet en ny sjanse på klubb snart.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Clipse og Tomora til topps fredag
(15.08.26) En rap mesterklasse fra veteranene Clipse og euforisk dansbar elektronisk musikk med Aurora og Tom Rowlands fra The Chemical Brothers var de store høydepunktene fra fredagens Øyafestival, sett fra mitt ståsted. Likevel ikke like sterk som dagen i forveien - tross at både Westside Cowboy og James K også leverte inspirerte opptredener som frister til gjenhør og gjensyn.