Hvilket nydelig par, Brandi Carlile & Elton John

De har virkelig funnet hverandre, på tvers av generasjoner – Brandi Carlile (45) og Elton John (79). Og søt musikk har oppstått.


De er perlevenner, og ikke minst gjensidig beundrere av hverandres kunst. Det tette samarbeidet kom antageligvis i gang med innspillinga av Brandi Carliles fantastiske fjorårsalbum «Returning to Myself».

I den anmeldelsen kom jeg til å avfeie samarbeidet med Elton John, nærmest i en bisetning. Det var nok en smule forhasta. Her er riktig nok antydning til mer musikal-prega stoff som ikke faller i smak hos meg, men «Who Believes in Angels» byr så visst på noen perler.

Jeg tok det fram igjen etter å ha sett det fine TV-programmet med Brandi og Elton; etter å ha sett hvor nære venner de er faller det naturlig å benevne dem ved fornavn. Sammen med Andrew Watt – som har produsert de to siste albumene til Rolling Stones og årets fulltreffer fra Paul McCartney – og Elton Johns livslange låtskriverpartner Bernie Taupin utgjør de kvartett av sjeldent kaliber.

Det burde være unødvendig å si at albumet inneholder flotte pop-melodier; vi snakker tross alt om Elton John. Fin mix av uptempo pop/rock, swing og ballader – og tilløp til country a la Highwomen.

De synger som engler, ofte i duetter der stemmenes vandring ikke akkurat har gitt seg sjøl.

Så fikk jeg også anledning til å nevne at «Returning to Myself» nå også foreligger i en utgave med Brandi Carliles egne kommentarer til hver enkelt låt. Hun forteller blant annet at hun aldri publiserer en låt hun ikke også ville våge å spille i naken form for Joni Mitchell – og da veit vi jo hvor lista ligger.

«Who Believes in Angels» rammes inn av instrumentaler i familie med «Funeral for a Friend», låta som i sin tid åpna opp for selveste «Goodbye Yellow Brick Road».

Brandi Carlile spiller i Oslo spektrum 29. oktober.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.


Haken mangler en gitar ...

(22.10.26) «Flinkisprog» kalte progdama det, og det er absolutt en passende betegnelse - for de er himla dyktige.