Hvilket nydelig par, Brandi Carlile & Elton John

De har virkelig funnet hverandre, på tvers av generasjoner – Brandi Carlile (45) og Elton John (79). Og søt musikk har oppstått.


De er perlevenner, og ikke minst gjensidig beundrere av hverandres kunst. Det tette samarbeidet kom antageligvis i gang med innspillinga av Brandi Carliles fantastiske fjorårsalbum «Returning to Myself».

I den anmeldelsen kom jeg til å avfeie samarbeidet med Elton John, nærmest i en bisetning. Det var nok en smule forhasta. Her er riktig nok antydning til mer musikal-prega stoff som ikke faller i smak hos meg, men «Who Believes in Angels» byr så visst på noen perler.

Jeg tok det fram igjen etter å ha sett det fine TV-programmet med Brandi og Elton; etter å ha sett hvor nære venner de er faller det naturlig å benevne dem ved fornavn. Sammen med Andrew Watt – som har produsert de to siste albumene til Rolling Stones og årets fulltreffer fra Paul McCartney – og Elton Johns livslange låtskriverpartner Bernie Taupin utgjør de kvartett av sjeldent kaliber.

Det burde være unødvendig å si at albumet inneholder flotte pop-melodier; vi snakker tross alt om Elton John. Fin mix av uptempo pop/rock, swing og ballader – og tilløp til country a la Highwomen.

De synger som engler, ofte i duetter der stemmenes vandring ikke akkurat har gitt seg sjøl.

Så fikk jeg også anledning til å nevne at «Returning to Myself» nå også foreligger i en utgave med Brandi Carliles egne kommentarer til hver enkelt låt. Hun forteller blant annet at hun aldri publiserer en låt hun ikke også ville våge å spille i naken form for Joni Mitchell – og da veit vi jo hvor lista ligger.

«Who Believes in Angels» rammes inn av instrumentaler i familie med «Funeral for a Friend», låta som i sin tid åpna opp for selveste «Goodbye Yellow Brick Road».

Brandi Carlile spiller i Oslo spektrum 29. oktober.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Stones Throw låter fortsatt som framtiden

(06.10.26) I 2026 fyller verdens kanskje mest elskelige plateselskap 30 år. Har du ennå ikke oppdaget det, er tiden definitivt inne.


En forsmak - The Impossible Green

(05.10.26) The Impossible Green lager enkel, lytteverdig, "så komplisert at det høres enkelt ut"-musikk.


Meshell Ndegeocello strekker i fortiden

(04.10.26) Meshell Ndegeocello river klassikerne fra hverandre, og bygger dem opp på nytt.


Europe, as - for ei gladskive!

(03.10.26) Stemmen til Tempest er enorm og Norums fingre produserer de råeste, tøffeste og mest intense riffene. Her finnes ikke én kjedelig eller intetsigende låt.


GURO graver seg ned til røttene

(02.10.26) Ti år etter debutalbumet "Du har mæ" er GURO tilbake med sitt andre studioalbum. Roots er en tittel som sitter usedvanlig godt, for dette er en plate som både musikalsk og tematisk graver i røttene, både i familie, kjærlighet og tilhørighet.


brenn. - er de kanskje litt forsiktige?

(30.09.26) Pønk, pop og rock. Sjarmen er der fortsatt, og de skjønner åpenbart godt hva de holder på med.