Mørke linjer hos Fontaines D.C.

I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Åpningslåten «Six Shot Morning» får deg til å føle at du er kommet på en annen klode, som å være i et dystopisk lydbilde som stort sett bare består av monotone synthesizere og Grian Chattens mørke, klagende vokal.

«Marianne» er platas første singel og litt lettere i steget, som endelig å finne ut at du ikke trenger å følge naturkreftene og drukne i kvikksanden på instinkt- Du kan bare legge deg på ryggen å flyte med strømmen av lyd.

Selv om vi er i oktober 2026, er det mye i musikken som drar oss tilbake i tid. «Nimesis» kunne fint fått plass på en av Joy Divisions plater, og det kunne like gjerne vært Ian Curtis som sang og skrev tekstene. Men nok om det.

Gitaren i «Happy For You» høres ut som den lydplankemessig er i ferd med å bli tint opp fra å ha ligget dypfryst på et kjølelager i lang tid. Denne sangen beskriver også et forhold som har gått fra varmt til kaldt og nå er i ferd med å ryke.

If you go, I won’t run after you
I swear
So you know, I’m just happy for you

«Demolition» er mer «Music for the masses» som Depeche Mode trolig ville sagt, og bør nok synges høyt på en stor scene, som når Fontaines D.C. kommer til Oslo Spektrum 6. november i år. Siden vi snakker om Depeche Mode på ekte, så er nok «Violator» som kom ut i 1990 en enda nærmere slektning - eller i hvert fall en filleonkel fra Amerika til «Dopamin Chamber». «Tongue» er desto mer Violator’sk, kanskje «One Man» også, men den holder knapt til en B-side på en singel, og er for meg platas kjedeligste spor.

Men livet går som kjent opp og ned. Fra «One Man» og nedover, så løftes vi fint opp igjen i «Where Is Gone?» hvor Fontaines D.C. har hentet stemmeprakt fra spanske ROSALÍA og chatten får et mørke over seg som nesten er mørkere enn Robert de Niros karakter Louis Cyphre (uttales Lucifer) i filmen «Angel Heart». Når vi først har kommet inn i det fine mørket, eller melankolien om du vil, så er både «You Miss Me» og «Japan» låter som setter seg godt inntil hjertet med fortettet meningsinnhold.

Åpningslåten var dyster og avslutningen «Intimate» er ikke stort bedre, hvis vi bedømmer etter sinnsstemningene de utstråler. Men jeg har glemt å nevne en ganske vesentlig detalj. Medlemmene som dannet Fontaines D.C. var, før de ble til et band, noen poesikamerater som ga ut diktsamlingene «Vroom» og «Winding». Og poesien lever i beste velgående i tekstene på alle albumene, selv om de har utviklet seg fra å kretse om dagligliv i Dublins gater til mer universelle og eksistensielle tema. Men dikt- og tekstanalysen overlater jeg til deg som lytter og leser, for alle tekster kan som kjent tolkes subjektivt. Så kos deg med både musikken og tekstene i «Dopamine Chamber».



Del på Facebook | Del på Bluesky

Bildespesial: Fontaines D.C. i Spektrum

(07.11.26) Vi opplevde dessverre litt kluss i vekslinga da Fontaines D.C. spilte i Oslo Spektrum. Men vår fotograf Per-Otto Oppi Christiansen var på alerten, og her kan du gjenoppleve, eller se, bildene fra kvelden.


Følsom postpunk og en smak av den nye gubberocken ?

(11.08.25) Irene i Fontaines D.C. leverte en konsert på Sirkus fredag kveld som mange trakk frem som et festivalhøydepunkt og Queens of The Stone Age fungerte høvelig greit som siste artist på Amfiet. Kreftkurerte Josh Homme var i strålende humør, men det var langt fra trangt blant publikum på storscenen da bandet som avlyste i fjor endelig var på plass.


Fontaines D.C. post post-punken

(27.08.24) Bandet har lagt post-punken bak seg og stormer videre mot nye høyder.


Hardtslående utblåsning: Fontaines D.C. i Bergen

(13.06.24) Et band fra Dublin satt stemningen for årets Bergenfest. Meget vellykket!


Fontaines D.C. – med indie-flagget til topps

(27.04.22) Et av de store høydepunktene i dagens indie-rock kommer fra Dublin, og medlemmene var ikke påtenkt da byens aller største rocke-stjerner slo gjennom.


Et lite mesterverk fra Fontaines D.C.

(05.08.20) Det er dystert, men likevel herlig oppkvikkende. Dublin-gjengen feier gulvet med de fleste på sin andre fullengder.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.


Krimthriller på plate-trilogi

(14.11.26) Gitarene er massive. Synthen er tung. Trommene tordner i bakgrunnen. Bassen driver rytmen. Synthen løfter det hele til noe spennende nytt.


Verden trenger flere slike kvelder!

(13.11.26) Det var duket for en skikkelig metall-utblåsning på Vulkan onsdag 11.11. La oss kalle det en «minifestival" (Campaign for Musical Destruction 2026 som turneen heter) - med ikke mindre enn 4 band (vi så kun 3) som alle fikk skinne og levere nydelig trash/death/grind/hardcore punk-ish til øra blødde.