Verdens beste Unni Wilhelmsen
Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.
Unni Wilhelmsen m/gjester / Oslo Nye Teater / 24.10.26
Det er forresten mer enn 30 år siden hun entra scenen med sin gitar. Hennes debutalbum «To Whom It May Concern» kom ganske riktig i 1996, men man skal ikke kimse av erfaringa hun tidligere på 90-tallet opparbeida seg gjennom formative år på Skillingsborgen midt i hovedstaden.
«Midt i» er i det hele tatt et brukbart stikkord for Unni Wilhelmsen. Hun vokste opp på Carl Berners plass og Grünerløkka, og stort mer «midt i Oslo» er det vanskelig å komme. Østkantjente – hvilket ikke forhindrer henne fra å ha et våkent blikk for livet utafor asfalten og gatelyktene. «Anjas sang», framført sammen med nordmøringen Stian Edvardsen, kommer som en betimelig påminnelse om at vi lever i et land der ikke alle har sju minutter til nærmeste sjukehus.
Debutalbumet inneholder to av hennes mest spilte sanger, og vi får selvfølgelig både «Won’t Go Near You Again» (duett med Julie Tverraaen Hansen) og «This Means U to Me Now» (duett med Stian Edvardsen). Men «radiovennlig» er egentlig ikke noen fornuftig karakteristikk av Unnis sanger. Til det er hun strengt tatt for sær, i betydning temmelig komplisert som komponist/låtskriver. Om du trenger bevisførsel; gå til det fantastisk flotte albumet «Unni synger Wilhelmsen (Live fra Ibsenhuset)» (2021).
Hun elsker Lillebjørn Nilsen, og det kan godt hende hun i sin tid hadde nytte av Lillebjørns bestselger (!) av en lærebok i gitarspill. Men de grepa Wilhelmsen i dag bruker på gitarhalsen fins ikke i Lillebjørns bok.
Vi får Bruce Springsteens «I’m On Fire»; Unni i samspill med Stillhouse-kompisen, bassisten og némannns-orkesteret Steinar Raknes. On fire, indeed!
Unni er altså en fantastisk flink gitarist, og i Oslo Nye Teater gjør hun Joni Mitchells «Both Sides Now» til en rein oppvisning i feinschmecker gitarspill – i utsøkt samarbeid med bassist Ronny Johnsen og den mykt improviserende trompeteren Ole Jørn Myklebust.
Gitaren hun henter fram i anledning denne sangen er av den ikke-masseproduserte sorten, den som Claudia Scott har én av, og som Mark Knopfler har én av. «Jeg har åtte», mener Wilhelmsen – og det var vel ingen som trodde henne, da hun innledningsvis lovte å ikke prate så mye mellom låtene. Det er jo en helt vesentlig del av en konsert med Unni Wilhelmsen, dette å kommunisere verbalt med publikum. En kunst hun har PhD-grad i.
Hun er nok sjef i det meste hun steller med, men i kveld deler hun raust – blant annet ved å gi plass til cover-versjoner av egne sanger til sine musikervenner. Julie Falkevik Tungevåg framfører en nydelig utgave av «Don’t Ask Me Why», og Reidar Frugård Opdals versjon av «Hurricane’s Eye» blir et tåredryppende vakkert øyeblikk i en to timer lang forestilling fri for dødpunkt av noe slag.
Det er lenge siden hun var casino babe på Grønland – altså midt i Oslo – og noen år siden hun sang gratis for fiffen under finanskrisa («det koster å være venn med Christian Ringnes»), og sikkert en stund siden hun sang for F16-piloter i Kirgisistan. Poenget er at Unni Wilhelmsen har et levd liv bak seg, og det høres. Hun er stødigheten sjøl.
Når hun skal beskrive noen av sine venner som ekstra flinke, har Wilhelmsen for vane å si at vedkommende er «en av verdens fire beste». Til allsang i «Run Baby, Run», sniker vi oss ut i den mørke høstkvelden – midt i Oslo – vel vitende om at vi har vært på konsert med en av verdens fire flinkeste Joni Mitchell’er. Og i særklasse verdens beste Unni Wilhelmsen.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Ei gitarplate for mørke høstkvelder
(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.