Har du glemt hvor gøy 80-tallet var?!

Hvis du bare har bittelittegrann forhold til pop/rock på 80-tallet, har du en ting å gjøre: Løp til Christiania Teater!

---

Vi som elsker 80-tallet / Christiania Teater / 28.08.26

Av Arild Rønsen // 28.08.26

---

I rock-kretser har vel ikke 80-tallet ord på seg for å være et uprega cred-tiår. Bøttevis med hårspray og pastellfarger, liksom? Men gudene skal vite at det ble lagd mye bra musikk den gangen. Ja, tidvis var hitlistene stappfulle av eminent pop-musikk som vil ha evig liv. Og kanskje var 80-talls-popen mer rocka enn de fleste sånn umiddelbart vil huske den som?

«Vi elsker 80-tallet» har teatralske innslag, mest av revy-karakter, men først og fremst handler denne forestillinga om hits og atter hits. Mye mer konsert enn musikal, om du skjønner.

Da er det selvfølgelig helt avgjørende at det musikalske er på plass; at bandet funker og at sangerne er tipp topp. Og sånn er det. Dette ensemblet leverer til fingerspissene, og de gjør det med herlig, smittende sjarm. De har det åpenbart skikkelig gøy på scenen, og det er ditto skikkelig gøy å være i publikum.

De fleiper med jappetida, gir vel high-five til MTV, og lager ablegøyer omkring datidas teknologi – kassettspillere, VHS-videoer, personsøkere – og nymotens oppfinnelser som mikrobølgeovnen, for ikke å glemme tupperware-parties!

Sånt kan lett bli klein slapstick, men her funker det. Husker du hvor praktisk det kunne være med en blyant for å rydde opp i båndsalaten på kassettene?

Men dette er først og fremst en forestilling som vasser i pop-hits og atter pop-hits. Mange låter kommer i medley-form, ikke minst avsluttes en vellykka unplugged-avdeling i en gnistrende utgave av Michael Jacksons «Man in the Mirror». Men 10-12 fullverdige sanger utgjør likevel stammen i repertoaret.

Åge Sten Nilsen har ikke som fortrinn å bevege seg stilig på scenen, noe han ganske sikkert er klar over. Så hvorfor ikke ta det igjen med humor, for eksempel som kvinnelig støvsugerske (bra ord!) i «I Want to Break Free»? Og han er skikkelig god i «Crazy Crazy Nights» (Kiss) og «Livin’ on a Prayer» (Bon Jovi).

Ben Adams, mest kjent som medlem i boybandet A1, viser seg som en entertainer av format. Streetsmart kledd gjør han blant annet en kanonversjon av ahas «Take on Me»; han kommer aldri ned til den dypeste tonen i refrenget, men toppen fikser han med glans!

Mange kjenner nok Anna-Lisa Kumoji fra «Kompani Lauritzen», men glem det. For denne jenta kan synge! Og hun kan bevege seg - noen kilo over idealvekt for fotomodeller til tross, noe hun tar rennafart og gir jamnt blaffen i. «Sisters Are Doing it for Themselves»! Og hvilken nydelig utgave hun serverer av Madonnas «Like a Prayer».

Kvartetten som fronter dette ensemblet er i det hele tatt oppsiktsvekkende gode, i den grad at det føles smått urettferdig å framheve enkeltprestasjoner. Likevel – kanskje husker jeg aller best Margaret Berger i «Eternal Flame» (The Bangles) og «Running Up that Hill» (Kate Bush)?

Koristene holder samme høye klasse; John Masaki og Anna Hedblom kunne egentlig når som helst gått inn i en av hovedrollene. De får fritt spillerom som duettpartnere i Hearts «Alone», og kommer fra det med bravur.

Det fire mann sterke bandet gjør sine saker fremragende. Kapellmester og keys – Johannes W. Farstad; gitar – Kjell Harald Litangen; bass – David Fjelde; trommer – Per Erik Tørfoss. De legger seg tett opp til studio-originalene, og den erfarne Litangen briljerer selvfølgelig i «Purple Rain» (Prince).

Dette er 80-tallet med glimt i øyet, og 85 minutter er ikke et minutt for langt. Heller motsatt – jeg hadde fint tålt pause og en time til. Vi fikk utmålte doser Roxette, Dire Straits, Lionel Richie, Bruce Springsteen og Elton John, men det var altså ikke plass til Phil Collins, Peter Gabriel, Nik Kershaw, Bryan Adams, Aerosmith, Tina Turner, Pink Floyd, Dexy’s Midnight Runners, Paul McCartney, The Police, Duran Duran, Pet Shop Boys, Simply Red, U2, Stevie Wonder … Og Dolly Partons «9 to 5»?

Men altså – hvis du ikke koser deg med denne forestillinga på Christiania Teater må du ha campert under en stein på hele 80-tallet.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky