Chelsea Wolfe har streita seg opp

"The Dark" er ei ufattelig velspilt skive, men den er langt fra industrial-goth-doom.


Fra Toria Wooff til Chelsea Wolfe. Denne uka har bydd på dyktige kvinner en masse, så da nye skiva til Chelsea Wolfe havna på spelleren, måtte den sjekkes ut. Man har da hørt på dama tross alt.

De som kan dette mener hun blander drone, alt, folk, industrial og doom metal, som jo er en fantastisk kombinasjon. Jan-Olav var imponert over konserten hu spelte på Rockefeller for litt over to år siden, og feeden min er full av at hun kommer til Chateau Neuf i november.

Først og fremst er dette ei veldig behagelig skive. Den spiller lett og elegant. Den niende utgivelsen fra singer-songwriteren fra California er vakker. Så har hun også en mengde dyktige musikere på skiva.

Selv med spenstige musikere som Robin Finck (bl.a. Nine Inch Nails) og Troy Van Leeuwen (QOTSA) savner jeg dog litt mer snert. «She Reaches Out to She Reaches Out to She» (2024) er på et helt annet nivå. Den var muligens også mer selvransakende og utrenskende. Hun var blitt edru, tatt et oppgjør med sitt gamle liv og forklarte tittelen som «the past version of yourself connecting with the present version of yourself, connecting with the future version of yourself»

I likhet med veldig mange andre artister som kutter ut rusen og får orden på psyken og livet, har hatet, angsten og selv-destruksjonen forsvunnet, livsverdier har endret seg i likhet med låtutviklingen. «Fra psykotisk rus til streit»-artister som Trent Reznor (Nine Inch Nails), Nick Cave, Blixa Bargeld (Einsturzende Neuabuten), lista er uendelig lang. Felles for dem alle er at de fortsatt lager fantastisk bra musikk selv om det kanskje ikke appellerer like mye til meg.

Den nostalgiske «de var bedre før» er en subjektiv oppfatning og uttrykket er helt feil. «Jeg synes ...» er derimot helt kurant. De tre nevnte artistene lager fortsatt utrolig bra musikk, men jeg synes at Cave er kjedelig, Reznor lager bra låter innimellom, og etter en massiv åpenbaring i Musiikkitalo i 2019 skjønte jeg nye Neubauten.

The Dark er ei ufattelig velspilt skive, for å være helt klar på det, men den er langt fra industrial-goth-doomen på «She reaches (...)». Den spiller som om Wolfe har fått et enklere, mer behagelig liv. Jeg håper det stemmer. Så blir det spennende å se hvordan det låter live.

Låtliste: Cold // Seethe // Humours // Swallower // Halo // The Dark // Turn the Key // I'm Not There // Death Is Not the End // Dancer in the Sky


Del på Facebook | Del på Bluesky

Mektig gotisk Doom fra Chelsea Wolfe

(18.06.24) Med massiv tyngde, vrengte gitarer og en bemerkelsesverdig vakker sopranstemne forhekset Chelsea Wolfe gjestene på Rockefeller søndag 16.juni med stemningsfull dronende doom folk. En voldsom atmosfærisk lydvegg med dyster støy og intensive inntrykk, men som også pekte mot lys.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.