Consume. Obtain. Gather. Prepare.

Overhypa? Nei! Det kommer virkelig mye bra musikk for tida, men "Even In Arcadia" befinner seg i en klasse for seg.

Av Siri Bjoner // 18.05.25

Sleep Token har gått fra å være et obskurt, litt ukjent band, til å eksplodere. Antall søkere til forhåndslyttingen var skyhøyt overalt (utrolig nok, også i Norge). Stadiumturnéen i USA ble utsolgt i løpet av få minutter, og hypen i forkant har vært gigantisk og intens.

«Alle» vet hvem Jerry er. Jeg var den eneste i går som ikke hadde på meg noe merch, men jeg hadde en nesten-Jerryveske. Til de uinnvidde: Jerry er en sort flamingo, som figurerer i mange av de hemmelige, kodete meldingene fra Sleep Token som har dukket opp i diverse fora de siste tre måneder.

Mitt forhold til dem begynte i desember 2023, med «Take Me Back To Eden». Nå er de signa på RCA (rykter tilsier det er derfor skiva heter aRCAdia, selv om de ble signa etter at tittelen var klar), og de første to singlene «Emergence» og «Caramel» har utløst en kakofoni av konspirasjonsteorier om hva og hvor og når og alt har en betydning - selv når det ikke er noe som helst vettugt eller ekstraordinært. Nå vet ikke jeg hvor stort PR-budsjett bandet har hatt, men jeg tipper at responsen av alle disse kodete meldingene har overrasket selv den mest erfarne pressesjefen.

En knapp time igjen. Vessel skriver alle tekster, komponerer sammen med II, spiller alle instrumenter i studio unntatt trommer (igjen, II). III (bass) og IV (gitar) er turné-musikerne. Gabi Rose (saksofon) er den eneste musikeren som er kreditert med navn.

Med så massiv hype, er det fristende å tro at det kan være ei oppskrytt skive. Bortsett fra at hypen er lytterdrevet, ikke styrt av plateselskapet. På gjennomlyttingen fikk vi beskjed om at «vi starter på høyeste lyd og så får vi heller senke den om det er problematisk». Hadde det vært høyere, hadde jeg gått ut på gulvet og danset. Som det var, ble jeg bare sittende og nyte, og gleeeeeeeede meg til timevis med dansing på sommervarm mose.

Hovedproblemet med denne skiva er at den er alt, alt, alt for kort. Knappe 56 minutter.

«Nobody knows where I came from, even I have forgotten // How could I already lose my way like this? // Drowning in burning bright abyss // Even at stratospheric depths // This vertigo of bliss»

Aldri har det vel vært vanskeligere å anmelde ei skive, for det føles som om den er en del av meg allerede. Jeg burde lagt meg forlengst, men jeg bare må høre den én gang til. «Emergence» og «Caramel» sitrer i huden etter utallige spillinger, men jeg greier ikke hoppe over for selv om dette i mindre grad enn Eden er en konseptskive, er det likevel det.

Mytologien rundt bandet og skiva er sterk. Om man ser bort fra det, synes jeg faktisk den står enda stødigere og er hakket bedre.

«And you know I deliberate on cutting out the demons // I still need a dark side, they just need a reason // The passage of the hours into rushing through the seasons // Falling through my mind with the leaves on the trees // Keep me alive, keep me believing // That now is the time to take it or leave it»

Når Vessel synger «Won’t you show me how to dance forever», har jeg lyst til å invitere ham ut i skauen min der jeg kan danse i evig tid. Klokka har for lengst bikka tre, jeg er på fjerde gjennomlytting og har virkelig ikke lyst til å legge meg. Jeg vil høre mer. Jeg vil høre den igjen og igjen og igjen.

Tekstene er brutalt ærlige. Nesten like brutale som overgangen til II som plutselig dæljer løs på trommene, som om han kan straffe de som forfølger og trakasserer bandet. Selvfølgelig koster det å prøve og holde på anonymiteten. I likhet med The Residents har hovedvekten av fanskaren respekt for bandets ønsker, og selv om noen prøver å «oute» identiteten til medlemmene får de raskt passet påskrevet.

«’Cause I have paid my penance kindly well in time for judgement day // Somehow I knew my fate // Turns out the gods we thought were dying were just sharpening their blades // Have you been waiting long for me? // I am the final dawn, I am the flood // And what was missing from those scriptures will be written in my blood»

Ingenting ved denne skiva utvikler seg som man forventer. Trommene til II er ikke alltid aggressive, men de er alltid høyst gjenkjennbare. Sleep Token har om mulig et enda mer flytende forhold til genre i denne utgivelsen enn i "Eden".

Xylofon. Prog. Jazz. Pop. Dødmetall. Piano. Noe av de mest brutale trommene jeg har hørt på lenge. Og stemmen til Vessel, gjennom det hele.

Ingen av låtene ligner på hverandre, men det er en klar rød tråd gjennom hele skiva. Jeg var litt bekymret, for med tre så sterke singler er det alltid en fare for at resten av skiva er litt nedsig i forhold. Heldigvis var den frykten helt ubegrunnet. Her finnes ingen dårlige, kjedelige eller uinteressante låter.

Sleep Token er et band man enten elsker eller ikke skjønner. Jeg tror ikke det finnes noen mellomting. Låtmaterialet kan nok defineres som «krevende». Denne flytende overgangen og vekslingen mellom flere genre i hver eneste låt, kan gjøre det vanskelig å få grep om bandets musikk. I «Damocles» har man faktisk fått ei låt som også kan spilles for de uinnvidde. Den enkle melodilinja til pianoet er vakkert i sin enkelhet. Eller kanskje «Gethsemane», som er ganske jazzete.

«What might be good for your heart // Might not be good for my head // And what was there at the start // Might no be there in the end // Do you wanna hurt me? // ‹Cause nobody hurts me better»

Det er til og med litt Pink Floyd i «Infinite Baths».

«Will you halt this eclipse in me?» spør Vessel, i både «Look To Windward» og «Infinite Baths» - første og siste låta. Windward er relativt rolig, en tidlig disig sommermorgen som kulminerer i en heidundrandes tordenstorm i Baths. Det ligger mye tanker og omsorg bak både tekster og musikk på "Arcadia".

Denne våren har det vært helt ekstremt mye bra musikk, både på skive og scene. «Nye» band dukker opp overalt, det føles nesten som om de oppsøker meg; mange band med et flytende forhold til genre, de knuser alle regler om hvordan ei låt og ei skive skal bygges opp.

Dog er «Even In Arcadia» i en klasse for seg, synes jeg. Og jeg er helt klar for road trip Europa rundt neste år for å se dem live. Jeg mistenker vi kommer til å være en større gjeng.

Ute er det straks lyst, småpippene gauler garantert i trærne men jeg sitter og har trosset spillerens mas om «Vil du virkelig øke lyden til over det anbefalte maxnivået?» så jeg hører ikke maset deres. Derimot hører jeg pianomelodien i «Provider». Og nå har den plutselig begynt på "Windward" igjen, og da må jeg nesten bare høre skiva ferdig én gang til ...

Låtliste: Look To Windward // Emergence // Past Self // Dangerous // Caramel // Even In Arcadia // Provider // Damocles // Gethsemane // Infinite Baths