Senk lysene, press play, lukk øynene og lytt med hjertet
Enhver Seigmen-låt er et smykke i seg selv, en blomst som åpner seg og viser frem mer og mer av elegansen. Jeg trenger ikke mer enn disse ti låtene akkurat nå.
Tretti år har gått siden «Metropolis». De spilte tre konserter på Sentrum Scene det året. Jeg hadde akkurat begynt å jobbe der, men mitt forhold til Seigmen begynte flere år tidligere. «Metropolis» var den tredje skiva, den store gjennombruddsskiva, da de ble allemannseie. Dette fantastiske bandet fra Tønsberg som begynte som Klisne Seigmenn og vel finnes det mange rare bandnavn, men navnebyttet var nok smart.
Aldri har det vært noe band som lignet på Seigmen. Soundet deres er så gjenkjennelig, massive lydbilder med dype tekster, lag på lag med nyanser. Tordnende, elektrisk, sart, lekent og nyskapende.
Jeg syntes stemmen til Alex var helt fantastisk på nittitallet. Tretti år senere har den blitt enda bedre, noe jeg ikke trodde var mulig. Kanskje det har noe med at de «på forunderlig vis har funnet en helt ny energi, kreativitet og spilleglede»?
Seigmen har alltid vært et gjennomgående dyktig band. Kim Ljung (bass, vokal), Alex Møklebust (vokal), Noralf Ronthi (trommer), Marius Roth Christensen (gitar, vokal) og Sverre Økshoff (gitar) har aldri gitt ut ei dårlig låt. Kjemien, samspillet, de musikalske evnene - jeg bøyer meg i støvet og priser meg lykkelig for at jeg er gammel nok til å ha kunnet høre på dem gjennom fire tiår.
På trettiårsdagen til «Metropolis» kommer «Dissonans», som er andre skiva i en trilogi, unnfanget samtidig, som en serie utgivelser fremfor en trippelskive. Enhver Seigmen-låt er et smykke i seg selv, en blomst som åpner seg og viser frem mer og mer av elegansen. Jeg trenger ikke mer enn disse ti låtene akkurat nå. De utvikler seg for hver gjennomlytting.
Første smakebit fikk vi med «Dyret (23 bud)» i august i fjor, som jeg omtalte som «lavmælt, men sterk». Skiva åpner med denne låta. Den setter standarden. Magien er der. Følg budene til Seigmen.
«holde ut // handler om å holde ut // nå et punkt // synd det var et bristepunkt»
Om «Resonans» skrev jeg «Litt mer lekent, litt mer nakent, litt mer av det meste og masse mer av Seigmen» og den setningen tør jeg bruke her også, med litt omskriving. «Dissonans» er enda mer lekent, naknere, seigere, mykere og sterkere. Variert og helhetlig.
Jeg synes det er kjempetrivelig med litt «studioskravlings» i enkelte låter. Det gir litt ekstra dybde. Generelt føles tekstene mer intime, mer sårbare på denne midterste utgivelsen. For en drøy måned siden kom Ljungbluts «Vietnam». La det være sagt: Jeg ønsker meg en bok med Kim Ljungs samlede tekster. Jeg tør påstå at han er en av vår samtids beste norske poeter.
«i fred // vil jeg ligge // hvor mange slag // har jeg egentlig fortjent»
Teksten til «Rosemalt» ble skrevet for lenge siden, men har blitt en hyllest til Bjørn Opsahl. Fantastisk dyktige Bjørn, en integrert del av Seigmen i alle år, som plutselig ikke lenger var blant oss.
Jeg synes det er litt slemt at Alex minner oss på at dette er sistelåta, når han i «Ave» gjentar «en sang til slutt» for jeg vil ikke at denne skiva skal ta slutt. Heldigvis glir den rett over i Dyret, og så er det nye førtifire minutter og førtifire sekunder med de vakreste toner.
«makt til å stå i mot det // idioter overalt //
heller stå her naken // enn i uniformen som avtalt //
vend det døve øret til //
ingenting skal forandres på //
når de ber om forlatelse //
bare snu deg rundt og gå»
Når du nå får tilgang til «Dissonans» er det antageligvis regntungt og grått ute. Jeg synes du skal sette deg godt til rette i sofaen med en stor kopp te eller kakao med krem. Senk lysene, press play, lukk øynene og lytt med hjertet.
Låtliste: (Dyret) 23 bud // Schizopen // Disiplin // Rosemalt // Dissonans // Så Nært // Påfugl & psykopat // UVF // For min skyld // Ave
Del på Facebook | Del på Bluesky