Foto: Jan-Olav Glette Foto: Jan-Olav Glette Foto: Jan-Olav Glette Foto: Jan-Olav Glette Foto: Jan-Olav Glette

Evan Dando i krigshumør

The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


The Lemonheads / John Dee / 31.08.25


Om konsertene i Stockholm fredag og Oslo lørdag hadde vært pinlig, av det bortimot skandaløse slaget (om en skal tro rapportene fra presse og andre som hadde vært der), var det et revansjesugent og tent band som viste seg frem på John. Det var like fullt tydelig at trioen var en relativt fersk konstellasjon og ennå ikke helt innspilte eller samspilte ennå.

Med forrykende intensitet og tempo kjørte de gjennom settlisten, og det ble fort klart at noe ekstranummer ikke kom på tale.

Meningen om selve leveransen var delte. Folk som hadde vært der begge dagene, sa det var mye bedre i dag, søndag.

Jeg kunne enkelte ganger kjenne ilingene strømme nedover ryggen og føle stor glede over å høre disse låtene. Vokalen var så som så og lydbildet grøtete og visse låter gikk noe fort, men det var noe autentisk og fint med det også.

Andre ganger feedet det og bandet var litt i utakt. Konserten reddes av en fandenivolsk innstilling og vilje - fra et band som var tydelig fornærmet og opprørt over en konsertanmeldelse og en konfrontasjon med lokal arrangør.

Før 58-åringen som leder bandet med vekslende mannskap forlater scenen, æresskjeller han både publikum og arrangør.

- Vi skal aldri spille på dette stedet igjen og får vi ikke pengene våre i kveld så blir det slåsskamp, melder Dando indignert.

Spekulasjonene gikk ut på at den eks-narkomane amerikaneren igjen var på kjøret og gikk på opiater. I så fall må han ha fått renset kroppen før dagens affære.

Om det var aldri så rotete, lot anmelder seg berøre - lykkelig over å ha valgt riktig Oslo-opptreden. Men det var ikke alle som var enige, tross at musikere i salen priset musikaliteten i det hele.

Vi fikk hele "Come On Feel The Lemonheads" og utvalgte låter fra blant andre "It's a Shame About Ray". Låtmateriale i topp klasse fra alternativ rockens gullalder.

Så får vi se hvor lang tid det tar før Evan Dando våger seg til disse farvann igjen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

The Lemonheads: Inadvent hyggestund

(01.11.06) (Oslo/PULS): Året var 1996, Lemonheads hadde nettopp sluppet "Car Button Cloth", og Evan Dando sto på scenen på Rockefeller. Så, i et intervju med norsk radio sa han at Lemonheads var et altfor barnslig band å drive med etter at han var fyllt 30. Så ble alt stille. Ti år etter er Dando tilbake.


Øyafestival Dag 3: Fortsatt sola som vant

(15.08.04) Sola brente oss nesten ihjel på lørdag. Men takket være pilsen, og til tross for band som Euroboys, kan vi melde om en verdig avslutning på årets Øyafestival.


Evan Dando: Baby I'm Bored

(02.05.03) Han har vært borte en stund nå. Syv år er gått siden The Lemonheads' svanesang "Car Button Cloth", og vi har i grunnen savnet hans enkle og småskranglete poplåter. "Baby I'm Bored" er litt annerledes enn gamlebandet, men ikke dårlig av den grunn.


Sjarmerende småskakt fra Evan Dando

(05.03.03) (Oslo/PULS): Det er syv år siden han gjorde en ordentlig konsert i Norge sist, og like lenge har The Lemonheads vært døde og begravde. "Baby I'm Bored" er Dandos solodebut, men det lyste nok mest Lemonheads i øynene til de fremmøtte på John Dee torsdag kveld.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.