Yungblud - i ferd med å finne sin nisje
Avant garde metallpop med en dæsj pønk og heavy (fra de siste seks tiår) - og et tonn med energi.
Navnet Dominic Richard Harrison er en munnfull. Ikke rart han kaller seg Yungblud. Årets snakkis, særlig etter at han, Nuno Bettencourt, II (trommisen til Sleep Token), Adam Wakeman og Frank Bello dro i gang en av de feteste versjonene av «Changes» noensinne under «Back to the Beginning». En fantastisk avskjed til kong Ozzy. Låta er nå på alle strømmetjenester, og alle inntekter går til veldedige medisinske organisasjoner!
«Idols» er fjerde studioskiva til Yungblud. I tillegg har han gitt ut seks EPer, tjueåtte singler, tjueto musikkvideoer og en liveskive. Meget produktiv ung mann, kan man trygt si.
Denne skiva har mange hilsninger til artister jeg har hatt lange og gode forhold til. I første låt er det litt nittitalls Aerosmith. Bare et lite hint. Bedre. Råere. Tøffere. Yungblud er 28, fra Yorkshire. Selvfølgelig. Hører jeg litt Simple Minds i "Idols Pt I"? (Fish-era) Marillion. Elton John lusker i bakgrunnen i «Supermoon». Bowie. Robbie Williams. Men alle elementene har likevel liten betydning for helheten.
Avant garde metallpop med en dæsj pønk og heavy (fra de siste seks tiår) - og et tonn med energi.
Min første introduksjon skjedde fordi logaritmene mener jeg har hørt alt for lite på Bowie den siste tiden. Dermed kom hans versjon av «Life on Mars» som anbefaling så mange ganger at jeg måtte høre den. Og den imponerte nok til at jeg måtte sjekke ut denne rockeyndlingen.
Jeg skal ærlig innrømme at mine forventninger ikke var veldig høye. Dermed var overraskelsen stor over at skiva i grunnen havnet på repeat første gangen jeg hørte den. Åtte kilometer med multe- og sopplukking ga overraskende mange repetisjoner når skiva bare varer i 47 minutter.
Zombie er forøvrig en ufattelig vakker kjærlighetssang som i grunnen bare blir bedre og bedre for hver gang jeg hører den.
Er jeg imponert? Absolutt. Dette er ei skikkelig bra skive. Yungblud har en imponerende stemme som jeg vil høre mer av. Melodiene er bra med gode linjer, og er passe variert. Han skriver alle låtene sjøl. Algoritmene har selvfølgelig sendt meg mange liveklipp, for vokalmessig kan han mye bedre enn sist han gjestet Norge i 2022.
Jeg har selvfølgelig snust på de første tre skivene hans. Snust er ikke et dekkende ord. Spillelista har blitt mål for blåbærplukketurer. To timer førtiåtte minutter minimum, som kun har blitt avbrutt én gang - men å tråkke i jordvepsbol, bli stikki et dusin ganger og måtte skyndte seg hjem for å ta antihistaminer antar jeg er en akseptabel grunn.
Særlig «Yungblud (Unplugged)» (2018) treffer hardt. Tekstene er samfunnskritiske, velskrevne, tankevekkende, inkluderende, personlige. Verden er kjip og jeg er veldig glad for at han får utløp for traumer, frustrasjoner og sorg gjennom musikken. Og stemmen hans er imponerer mer og mer.
I «Idols» har han virkelig blomstret og jeg er grundig imponert. Han har havnet på lista over «artister jeg må se live veldig snart» og jeg er rimelig sikker på at han kommer til å bli «årets oppdagelse» for min del. Diskografien hans har forlengst havnet på heavy rotation i spilleren, og det har resultert i fire liter blåbær, et dusin jordvepsstikk og like mange døde klegg, ti liter kantarell og ørten liter svette.
Og det er bare å glede seg til neste utgivelse.
Låtliste: Hello Heaven, Hello // Idols Pt. I // Lovesick Lullaby // Zombie // The Greatest Parade // Change // Monday Murder // Ghosts // Fire // War // Idols Pt. II // Supermoon
Del på Facebook | Del på Bluesky