Aerosmith & Yungblud - rocks!
Dette samarbeidet utvikler seg virkelig i riktig retning.
Mye har skjedd siden Dom Harrison aka Yungblud slapp «Idols» i juli. Utsolgte stadioner på begge sider av Atlanteren, tre Grammy-nominasjoner (Beste rockeskive: «Idols»; Beste rockelåt: «Zombie»; Beste rockeoppvisning: «Changes» på «Back to the Beginning» med Nuno Bettencourt, II (trommisen til Sleep Token), Adam Wakeman og Frank Bello).
Dessuten har han og Jesse Jo Stark funnet ut av usikkerhetene og er mer forelsket enn noensinne, han har måttet avlyse resten av USA-turnéen grunnet helse og han er booket inn som headliner på fredag på neste års Tons of Rock. Dette har selvfølgelig skapt stor furore blant norske «rockere» som mener at han aldeles ikke er rockete og at dette er et elendig valg.
Kanskje viktigst av alt: Han har blitt bestis med Steven Tyler og de tok visstnok en impromptu tur i studio i sommer. Til stor glede for Aerosmith-fans, siden de nok har gitt opp håp om ny skive, siden det er tretten år siden sist.
Resultatet er nå ute, og det låter fett! For jeg er heldigvis blitt så gammel og grå (dvs. fiolillavendel er nærmere sannheten) at jeg ikke bryr meg om hva andre tenker om meg, og jeg synes at Yungblud rocker vilt og hemningsløst, jeg gleder meg som en unge til endelig å få sett ham live og digger at han er så ufattelig bra rollemodell for kidsa.
«My Only Angel» ble sluppet som en smakebit for en tid tilbake. Aerosmith forsvant litt ut av radaren min på midten av nittitallet, etter «Get a Grip» (1993). De har muligens havnet veldig på lista over «band jeg egentlig burde snuse litt på igjen», for dette minner om gamle dagers storhet.
Ikke bare minner. Jeg skal kjøre noen timer i morgen, og vet at denne garantert kommer til å gå på repeat hele veien. Dette er Aerosmith på sitt beste som har blitt enda bedre med bidragene til Dom. De fire første låtene er skrevet av Steven Tyler, Joe Perry, Dom Harrison og Matt Schwartz (medskribent på alle låtene på «Idols»). Sistelåta er en klassiker fra «Rocks» (1976) – kanskje en av de beste Aerosmith-skivene?
Jeg har lest klager på stemmen til Tyler - dog har «The Demon of Screamin'» rukket å bli 77 år ung. Det merkes ikke her, men så har han en god makker i Yungblud. Jeg synes utviklingen i stemmen hans, både fylde og styrke, er imponerende. I kveld, mens jeg ventet på at denne skiva skulle sleppes, datt det inn en artikkel via disse kjære algoritmene mine. «Visste du at musikk også kan utløse såkalte hudorgasmer?» - så utrolig beskrivende for noe jeg kjenner så godt til fra perfekte konsertkvelder.
Robert Plant og Jimmy Page skapte en magi med Led Zeppelin, som de aldri greide gjenskape som soloartister. Gin og tonic hver for seg smaker høgg, synes jeg. Av og til blir et samspill til uendelig mange ganger mer og bedre enn enkeltkomponentene. Aerosmith og Yungblud har fått til den unike kunsten.
Uansett om jeg greier komme meg på Yungblud-konsert før sommeren, kommer jeg garantert til å henge på gjerdet på Ekeberg og ha massivt med hudorgasmer, et mye morsommere og mer forklarende begrep enn «nakkehåra reiste seg over hele kroppen».
For denne EPen? Den rocker.
Låtliste: My Only Angel // Problems // Wild Woman // A Thousand Days // Back In The Saddle (2025 Mix)
Del på Facebook | Del på Bluesky