Yungblud reiser til Mars
Energibombe på level over 9000.
Yungblud / Sentrum Scene / 29.05.22
Jeg er tilbake i 2013 da jeg satt på plassen utenfor Sentrum Scene i solsteiken for å komme inn først og havne så langt fremme som mulig på 30 Seconds to Mars- og Paramore-konsertene. Foruten fraværet av solsteiken så er vi her igjen. Det er køer med mennesker i alle aldre fordi Galleriet er åpent for under 18. Klesstilene minner om det tidlig 2010-tall med emo, goth, cyber-goth og emo-punk godt representert.
Sentrum Scene. Yungblud på sin “Life on Mars Tour”. Det er ikke fullstendig utsolgt, men svært svært nesten - og tett om plassene. Oppvarmingen fra bandet Boy Bleach gjør hva den skal - varme opp et allerede ganske så giret publikum.
“That’s the loudest crowd we have ever played for,” høres the fra gjengen når de tar seg en sigg utenfor.
Klokken 21:07 kommer Yungblud på scenen sammen med trommis og gitarist - og vocal-track. Okay la oss bare gjøre det helt klart - noe spesiell vokalprestasjon er det ikke på denne konserten. Men!
1) Emo-punk i live-format har ikke nødvendigvis vært noe hurra-meg-rundt vokal noen gang.
2) Yungblud sitt hovedfokus er å UNDERHOLDE (i store bokstaver).
3) La oss alle anerkjenne hvor mye det faktisk koster å underholde med så høyt trykk på en scene, og hvor mye dette påvirker vokalen.
Så dette backing-tracket, det er der for en grunn. Ikke at han trenger det, da publikum fritt stiller opp som backing-vokal på så og si alle sanger. Det nye albumet kommer ikke før i september, så foruten de nyeste singlene “The Funeral” og “Memories feat. Willow Smith” er de fleste av sangene hentet fra hans siste album “Weird!” som ble utgitt i 2020. Hvilket betyr - publikum har hatt nok av tid til å lære seg hver bidige sang ordrett.
Men det er jo gøy da, og det er helt tydelig at artisten synes det selv også! Overraskende på ham, er publikum med på et energinivå som når til taket - og når han ber om det: “Let’s scream so loud that they will hear us on Mars!” - ja da når det også helt ut til Mars.
Det er lenge siden jeg har fått gleden av å oppleve en så energisk, håpefull og optimistisk konsert. Det er helt herlig. Og ja, det har nok noe med alderen på publikumet, men også med hva musikken står for. Fordi selv om sangene til Yungblud tar opp tøffe temaer som utenforskap, kjønnsidentitet, tilhørsel og mental helse, er det samtidig oppløftende og fellesskapsbyggende. Det fine med emo-punken som vi kjenner fra tidlig 2000-tall.
Yungbluds vokal er raspete og ropete, ikke optimal, han kan bedre, men det passer fint til settingen. Sterkeste prestasjon kommer på «Fleabag», «Memories» og «God Save Me, But Don’t Drown Me Out».
Han bærer preg av sine inspirasjonskilder både i sound og i stil - jeg får assosiasjoner til Franz Ferdinand, Rolling Stones og Guns 'N Roses. Noen av taktiske plasserte screams når pulsen er høy er nok hentet herfra.
Han koser seg med publikum, en «cheeky Northerner», som elsker det han gjør og som elsker sitt publikum. «I got family in Oslo, ain’t I?!»
Og jeg får det jeg ønsker og forventer av en konsert: Underholdning - og muligheten til å høre musikken jeg er glad i på en ny måte.
Emo-punk har fått en ny bølge - og det er deilig!
Del på Facebook | Del på Bluesky