Bjølsen feirer 50 år med et smell!

Det er ikke mange band som kan feire 50 år på veien. Bjølsen Valsemølle gjør det med stil.


De setter tonen med «Der byen aller ned». Midtempo, piano-intro – her lukter det Winnerbäck, Lundell og Springsteen lang vei. Og sånn fortsetter det. Musikalsk sett, er «18. september» uten sammenligning Bjølsen Valsemølles beste album.

Da snakker jeg om både komposisjoner, arrangement og sound. Trond Ingebretsen (sang og gitar), Leif Ottesen (gitar og kor), Endre Christiansen (piano og orgel), Morten Strøm (bass) og Even Finsrud (trommer og kor). Hver for seg er de kanskje ikke verdens beste musikere, men sammen er de verdens beste Bjølsen Valsemølle.

De får i tillegg solid støtte av Geir Garmo (banjo) og Hege Rimestad (fiolin) – og produsent Johnny Skalleberg. Han utretter mirakler med dette bandet.

18. september er en merkedato i Trond Ingebretsens liv, ikke minst fordi Kjerka oppi parken sto i brann denne dagen. Tittelkuttet betyr åpenbart mye for opphavsmannen, og han takker begivenhetene med å servere en rein innertier.

Innimellom henter de åpenbart inspirasjon fra The Rolling Stones. «Kirsebærlikør» og «Varden» har umiskjennelig Stones-preg, og Ingebretsen sto slottsvakt da «Let It Bleed» kom ut. Det er mulig å spille luftgitar til «Gimme Shelter» på en AG3!

Så var det politikken. Trond Ingebretsen er ikke bare utprega Oslo Øst. Han er en super-radikaler Oslo Øst. Det er en kunst å skrive om krig og okkupasjon og motstandskamp i popmusikk-sjanger:

I Sinsenveien 14 //var det alltid stor trafikk //Våpen og sprengstoff blei henta ut //motstandsfolk kom og gikk. Dette funker, om Milorg under andre verdenskrig.

Vanskeligere blir det i «Vanlige folks tur» - der dyrtida, klimakrisa, naturkrisa, Ukraina og Gaza skal inn i noen korte vers. Og jeg mener forfatteren tar feil:

Gaza brenner i nød og folkemord //Jonas svikter i handlinger og ord //Kraftløs uten vilje //Nekter å ta tak //når Israel ogUSA står bak

Overalt, med unntak for de mest aktivistiske miljøene på Oslo øst (!), blir Norge betrakta som et av verdens mest Palestina-vennlige land. Etter min mening, med rette. Det å beskylde Espen Barth Eide og Jonas Gahr Støre for å «nekte å ta tak når Israel og USA står bak», er slik jeg ser det historieløs kvasi-radikalisme. Norges regjering kan ikke opptre som Rød Ungdom.

Men jeg digger denne drømmen: Kanskje dem speller fotball i himmel’n. Den himmel’n skal jeg entre med den aller største glede. Og Bjølsen Valsemølle må gjerne være oppvarmingsband til alle Vålerengas hjemmekamper der oppe!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bjølsen Valsemølle "feirer" et 100 år gammelt flyhavari

(04.03.21) En flyoppvisning på Hengsenga på Bygdøy er nå blitt gjenstand for en splitter ny sang fra Bjølsen Valsemølle.


Det kommer til å bli bra, folkens – hilsen Bjølsen Valsemølle, 1. mai

(01.05.20) Det fins tradisjoner man ikke rører ved. 1. mai faller inn i den kategorien – hvori opptatt Østkanten Bluesklubbs 1. mai-feiring. Hvem står for musikken der, som vanlig, på Herr Nilsen? Bjølsen Valsemølle.


Best of Bjølsen Valsemølle – med bare nye sanger!

(29.04.20) Fra småting kan det komme noe stort – det er småting som løfter meg, småting som tar meg opp, småting som tar meg ned, småting som tar meg videre.


Østkanten Bluesklubb feirer 1. mai live på nettet

(27.04.20) En tradisjon brytes når det ikke blir stappfullt på Herr Nilsen i Oslo 1. mai. Men Østkanten Bluesklubb har en plan B.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.