Tom Roger Aadlands suverene solo-forestilling

Dette er et særdeles dristig prosjekt. Litt tror jeg, som å stå på toppen å se 250-metersmerket langt nede i unnarennet. Tom Roger Aaadland lander stødig til tre ganger 19,5 i stil.


Hvor lenge er det siden sist gang vi fikk servert et album med lyden av mannen og hans akustiske gitar, og bare det? Visesangerne våre har jo blitt popartister. Jan Eggum og Bjørn Eidsvåg går i studio med et kobbel av studiomusikere. Tom Roger Aadland er i soundmessig forstand hel ved, originalen. Det er bare han og gitaren.

Så hvor flink er han som gitarist? Han varierer mellom fingerspill og relativt harde støt i barregrep. Begge deler funker. Han er ingen Greg Lake eller Øystein Sunde eller Knut Reiersrud. Men det funker, og det er selvfølgelig det vesentlige.

Som tekstforfatter? Oh, boy! Han er i klasse med Kjartan Fløgstad, Kolbein Falkeid og Arne Moslåtten. «Reint bord» er Bob Dylan. Og når det kommer til å være rimsmed, tangerer han Ole Paus. Tittelkuttet er som snytt ut av nesa på Leonard Cohen, både hva musikk og poesi angår.

Aadlands lyrikk er ofte å forstå som «i overført betydning». Det handler om vår tid, om nære relasjoner – men Aadland bruker Dante og Urias og Hoseanna og Pilatus og Johannes for å få oss til å forstå.

Musikalsk, altså kompositorisk, er «Livsvandring» imponerende detaljrik. Dette er alt annet enn C – a7 - F – G. Han slekter på Unni Wilhelmsen.
Kan du tenke deg hvordan det er å skrive salmer under palmer, til bølgebruset, ti tusen mil fra Jerusalem?’

Tom Roger Aadland sprenger grenser med dette albumet.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Tom Roger Aadland - i skyene, men med begge beina på bakken

(10.09.23) Et overraskende variert album. Fra Ulf Lundell-lignende synth-arrangement til det reint akustiske gitarkompet. Bob Dylan, da – som Tom Roger Aadland jo helt sjølforskyldt har kommet til å bli evig forbundet med? Jo, «Siste natta vår i lag» kunne gjerne vært et naturlig valg i «Vikla inn i blått».


Brennaktuell Tom Roger Aadland

(03.05.22) Sangen er skrevet i 1982. Kald krig. Atomkrig truer. På kanten av stupet. 1982 og 2022 har dessverre alt for mye til felles.


Gi Rådhusplassen til Tom Roger Aadland!

(05.03.21) To Roger Aadland er spesiell på så mange vis. Nå topper han seg sjøl, og det sier i grunnen alt.


Bob Dylan – vikla inn i blått

(04.10.20) Det er Bjørn Sundquist som ønsker velkommen, der han sittende resiterer Tom Roger Aadlands norske tekst til «It’s Not Dark Yet». Mektig.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.