Tom Roger Aadland - i skyene, men med begge beina på bakken
Et overraskende variert album. Fra Ulf Lundell-lignende synth-arrangement til det reint akustiske gitarkompet. Bob Dylan, da – som Tom Roger Aadland jo helt sjølforskyldt har kommet til å bli evig forbundet med? Jo, «Siste natta vår i lag» kunne gjerne vært et naturlig valg i «Vikla inn i blått».
«Skyer» ble urframført som bestillingsverk på Høvleriet i Haugesund 10. september 2022. Besetninga i bandet er litt endra fra scene til studio, men det er ganske naturlig at albumet kommer nøyaktig ett år i etterkant. Jeg var dessverre ikke til stede i Haugesund, men settinga gir god grunn til å tro at live- og studioversjonen ikke skiller seg vesentlig fra hverandre.
Ved siden av å notere at Tom Roger Aadland er ansvarlig for alt som opphavsmann på dette albumet, også det lyriske, stopper jeg ved presseskrivet: «‘Skyer’ er Tom Roger Aadlands tiende album. Vanligvis er han kjent for å skrive på nynorsk, men denne gangen har han skrevet på dialekt, nært og sterkt.»
Unnskyld? Gå til to av hans mest populære sanger, «Vikla inn i blått» og «Fall for deg for alvor». Synger han her «nynorsk», mens sangene på «Skyer» framføres på «dialekt»? Dette er med respekt å melde det reine sludder.
Det er mulig å synge såkalt normalisert nynorsk - Tom Roger Aadland har aldri gjort det – for eksempel når Ingebjørg Bratland framfører Bob Dylans «Make You Feel My Love» som «Fordi eg elskar deg». (Omtrent som de snakka «nynorsk» på Det Norske Teatret for 40-50 år siden; oppstylta, per definisjon et kunstspråk.) Det låter fint, for all del, men er og blir et slags kunstspråk, fordi hun ikke synger på et språk de kjenner igjen i heimbygda, Vinje.
For språknerder i popmusikk: Lytt til forskjellen på Finn Kalviks originalversjon av «En tur rundt i byen» (1971) og den som fins på «Klassisk Kalvik» (2002). I 1971 ble (!) Finn K. tvunget til å synge blikket og ble med tynn l. Ingen som vokste opp i Groruddalen snakka sånn, og 30 år etter et de tynne l’ene bytta ut med den naturlige, breie Oslo øst-l’en. Men merk: Til og med i 2002 synger han «klokken elleve», som selvfølgelig skulle vært «klokka elleve».
Men allerede året etter «En tur rundt i byen» kom «Finne meg sjæl» - og dét er ganske andre toner! Finn Kalvik «får ikke sova», han er «gretten om morran», og ligger «blaut uti enga»! Kanskje skjedde språkrevolusjonen i popmusikken i årsskiftet 1971/72?
Med unntak av eksempler som Ingebjørg Bratland, som overfører poesi til toner, synger alle på dialekt. Ole Paus og Lars Lillo-Stenberg synger på sin dialekt, Oslo vest, fordi de er vokst opp der og snakker sånn. De som måtte mene at disse artistene synger «bokmål» eller «riksmål», er på jordet. Lillo-Stenberg og Paus bruker sin egen dialekt, akkurat som Karpe, Åge Aleksandersen, Michael Krohn og Janove Ottesen gjør det – og altså Tom Roger Aadland.
Da er vi endelig tilbake i åpningskuttet, tittelsporet «Skyer». Storveis pop/rock, liksom påfølgende «Kan ikkje gi oss» - vi befinner oss i Lundell/Springsteen-land, mangler bare klokkespillet. Kine Nesheim er vakker duettpartner i «September», og noen vil kanskje kjenne seg igjen i røttene til refrenget i «Du er den»?
Du er den, du er den
Så tar meg inn uten nåke om og men
Du er den
Du er den
Elskar, reisefølge, venn
Eller, hva med:
Veien er långe, men me har så vidt begynt å gå?
«Levd liv» er full av orgel-øs (David Wallumrød); «Cecilie» er en nydelig kjærlighetssang; «Alt skal komma fram» er en slags higen etter bibelsk sannhet. Men så: «Normalia» - det sterkeste politiske statementet i norsk pop og rock på svært lenge. Og musikken er skreddersydd. Rett og slett et tungt riff, og bare det. Teksten framføres som en mix av rap og resitasjon.
Vi skal innom Pinochet, Gandhi og Stalin, men her er essensen:
Eg har fremmedfrykt for alle dei ifrå Normalia
Får meg te å føla meg så ein paria
Bruk litt tid på dette albumet. Du kommer ikke til å angre.
Del på Facebook | Del på Bluesky