Aurora er den klare vinneren på vårens jentepop-topp

Vi skal prise oss lykkelig over at jenter og unge norske kvinner i norsk pop er aktive som aldri før. Men alt vi serveres er ikke like bra.


Ikke før hadde vi fått Girl in Red, så kommer de på løpende bånd. Astrid S, Gabrielle, Aurora, Agnes.

De er forskjellige, og jeg veit det kan låte gammelmannsaktig når jeg i overflatiske vendinger sier at «alt dette låter helt likt». Det minner om foreldra mine, som ikke hørte forskjellen på Beatles og Stones – mens Jim Reeves, han var noe helt annet, for han kunne jo synge!

Noe av årsaken til at dette i mine ører låter mistenkelig likt, ligger i innpakninga. Elektro-pop - ikke alt; jeg kommer tilbake til saken. Men dette låter jo også som foreldregenerasjonen som vokste opp med Frank Sinatra og Bing Crosby. De som var vant til elegante storband-toner ble ikke veldig imponert av «piggtrådmusikk»! To gitarer, trommer og bass - og en vokalist som bare skriker!

Jeg innser at det kan virke urettferdig, men føler at det er på sin plass – å betrakte disse utgivelsene under samme paraply.

Astrid S først. Berkåk-jenta er kjent fra «Idol», både som deltaker og dommer. Viktigere – i 2017 ble hun kåret til Årets Spellemann! I 2020 kom hennes første album, «Leave It Beautiful», så «Joyride» er altså hennes andre full-lengder – snart sju år etter at hun ble årets spellemann. Det går ikke altfor fort med Astrid S.

Drar du kjensel på tittelen «Joyride»? Roxettes tredje album (1991). Jeg mener ikke å være ufin, men her er det Norge – Sverige 0-10. Spesielt tittelkuttet er så uendelig mye svakere enn «originalen» at jeg ikke helt forstår at Astrid S og hennes bakmenn og -kvinner tør å bruke denne overskriften.

Når jeg går gjennom disse albumene, blir jeg overvelda av ønsket om å høre Roxette. Bla fram «The Thirty Biggest Hits» (2014), og du skjønner hvorfor. Roxette var det ultimate «don’t bore us, get to the chorus»-bandet. Og hvilke refreng Per Gessle trylla fram!

Roxette er selvfølgelig ingen rettferdig målestokk for Astrid S. Det blir som å sammenligne Terje Tysland med Bruce Springsteen. Min dom over Astrid S’ «Joyride» er likevel enkel å stave. Middelmådig.

Over til Gabrielle. Det begynner å bli et tiår siden hun slo gjennom med «Ring meg» og «Fem fine frøkner». Veldig fine pop-sanger! De vil nok havne lengst bak i settlista, når hun i sommer skal avslutte Øyafestivalen.

«Og eg lyger som det renner som en foss gjennom rommet» - hvilken album-tittel! – åpner dramatisk. Tunge, digitale strykere. Det låter fint. Direkte lovende. Produsentene Ole Torjus Torvind og Syver Storskogen gjør så absolutt jobben sin.

Problemet er at låtmaterialet de har å jobbe med er … høyst middelmådig. Det er vanskelig å forstå at låter som «Åkei, åkei, åkei» og «So Easy» har sluppet gjennom sensuren. «Operahuset», derimot? Storveis.

Dagnys andre album heter «Elle». Dette er bra, tidvis veldig bra - og langt fra bare fordi det byr på en god del mer «organisk» instrumentering.

Åtte låter, hvorav fire er tidligere utgitte singler. Knapt 26 minutter – kall det gjerne en ekspandert EP, eventuelt en mini-LP. Det viktigste er uansett innholdet som gjennomgående er … underholdende. Som vel er i tråd med hva en kan forvente av en samling sanger som ikke stiler høyere enn nettopp å være pur underholdning?

Det holder ikke helt inn, men åpninga med «Heartbreak In The Making» og «Same Again (For Love)» er oppløftende sommer-pop god som mye av det aller beste innen sjangeren.

Aurora er … annerledes. Det krever mot å gå løs på David Bowies «Life On Mars», som hun gjør på lydsporet til HBO-serien «Girls». Hun kommer attpåtil fra oppgaven med kunstnerisk integritet i behold.

Alle disse unge damene må finne seg i å bli målt mot Susanne Sundfør. For alle de involverte er det et stykke opp, men Aurora kommer nærmest.

Du behøver ikke gå lenger enn til åpningssporet. «Echo Of My Shadow» er himmelsk. Komponist: Matias Tellez; én av mange samarbeidspartneren Aurora har henta inn til dette albumet. Tekstforfatter (som regel): Aurora – som virkelig har lært seg kunsten å stjele.

Når Tellez har kommet opp med melodilinjer som ligner Take Thats «Back For Good» fullfører Aurora like godt verket med også å kopiere de mest kjente tekstlinjene i refrenget.

I det hele tatt. «What Happened To My Heart» er en liten gullgruve av moderne pop-lyd, glimrende komposisjoner og utsøkt stil og god smak. Da kan det umulig komme som noen overraskelse at Ane Brun er invitert i en låt.

Det handler om hele pakka. Profesjonalitet fra A til Å. Sjekk synth-bass-linjene i «Some Type Of Skin». Ja, hele produksjonen ville være Röyksopp verdig. Og da er det lov å strekke seg etter himmelen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bildespesial: Aurora på Månefestivalen

(31.07.23)


Bildespesial: Gabrielle på Månefestivalen

(28.07.22)


Bildespesial: Dagny på Sentrum Scene

(13.03.22) Ikledd 80-talls kjeledress, entrer en sprudlende Dagny utsolgte Sentrum Scene. Endelig fikk fansen konserten de så lenge hadde lengtet etter - etter to nedstengte år.


Aurora - the sky is the limit

(25.01.22) Hun synger som en engel, og skriver fantastiske poplåter. Om jeg skal innvende noe, må det bli at det innimellom blir i glatteste laget for meg. Men pirk til side. Aurora lager himmelsk bra popmusikk.


Når ordene betyr mer enn musikken

(25.10.21) Gabrielle, ingen av oss får solskinn i et plettfritt sinn. Men vi ønsker det alle sammen.


Bildespesial: Dagny på Sentrum Scene

(09.06.21) Dagny kunne nok fyllt en hvilken som helst scene enhver ukedag. Tirsdag spillte hun eksklusivt for tyve heldige fans på Sentrum Scene. Vi ha bildene.


Super-pop fra Dagny

(26.05.20) Hun har vært med oss i mange år – fem Spellemann-nominasjoner. Men nå lukter det gull.


Aurora i helakustisk utgave

(19.05.20) Ikke electro-pop. Aurora med akustisk gitar og strykere. Vakkert.


Lekkert fra Gundelach og Aurora

(13.03.20) Gundelach rører på seg, i første omgang sammen med Aurora.


Gavin DeGraw: Sweeter

(05.10.11) I 2003 debuterte han med albumet Chariot. Høsten 2011 kom det fjerde albumet, med stødighet, selvtillit og styrke.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.