Årets sommerskive fra Pet Shop Boys?

Neil Tennant synger like fint som han alltid har gjort - og tro det eller ei, men Pet Shop Boys har evnen til å fornye seg. Dette er faktisk ei rimelig kul og ekstremt dansbar skive.

Av Siri Bjoner // 10.05.24

Passende at det er Pet Shop Boys som drar denne underlige rytmen ut fra glemselens slør. De var blant banda jeg hørte mye på den tiden, og jeg har noen vinylsingler og -skiver med dem. «West End Girls» (1985) startet ballet, og siden var de garantister for ekstremt dansbar disco. «Please» (1986), «Actually» (1987), «Introspective» (1988), «Behaviour» (1990) – fire skiver holdt vi følge, før det var slutt. Innen «Very» (1993) var jeg litt lei skiver med ett ord i tittelen.

I likhet med andre åttitallshelter hender det at jeg har en raptus, for så å gå fort lei. Inntil jeg leste om «Nonetheless» der de selv sier at dette er den skeiveste skiva de noensinne har gitt ut. Seriøst? Har de hørt sine egne tekster?

Nysgjerrigheten min ble pirret, det er trygt å si. Jeg skulle ut og kjøre noen timer, satte på skiva, og den havnet i den ikke ukjente «nja, dette er litt småkjedelig» inntil jeg kom til låt nummer åtte, som altså har bossanovarytmene i bunnen. Jeg lo høyt der jeg kjørte, over at de bruker elpianorytmer på denne, deres femtende studioskive.

Begynne på nytt, da. «Loneliness» åpner discoen, og det er fullt trøkk fra første strofe. Godt driv, interessant oppbygning, og hører jeg kirkeklokkene fra «It's a Sin»? Rett over til «Feel» og jeg sitter i grunnen og danser mens jeg kjører. Det som slår meg, er at det er kommet en viss enkelthet ved Pet Shop Boys. Låtene er ikke overlesset med ræl. Og Neil Tennant synger like flott som han har gjort i snart 40 år.

Men – hører jeg noen strykere i «Feel»? Lytte litt nærmere, da, siden jeg kjører. Strykere. Masse strykere. I alle låtene. Og noen blåsere, baki der? Følger litt mer med på låtoppbygning, rytmer, hva slags instrumenter som ligger baki der. Innen «Why Am I Dancing?» har jeg blitt overbevist om at dette er ei salig sommerskive, helt på nivå med «Sign o' The Times» (Prince, 1987) og «Red, White And Crüe» (Mötley Crüe, 2005). Sommerskiver trenger absolutt ikke ha stor kvalitativ verdi.

Skiva inneholder mange låter jeg tror jeg har hørt før. I «Dancing Star» forventer jeg «Domino Dancing». «New London Boy» minner om «West End Boys», med både referanser til David Bowie og litt Bowie-sax. De fleste låtene høres egentlig veldig kjente ut på hver sin kant.

Hvorfor Tennant synger om jula i «The Schlager Hit Parade» fatter jeg ikke, for dette er ikke ei vinterskive, men det er vel det eneste som egentlig er litt uforståelig med dette albumet.

Egentlig burde dette være ei ubrukelig skive. Åttitallets elpianorytmer, Charles Aznavour og Beach Boys, nye versjoner av sine egne låter, på papiret burde det være utdatert og kjedelig.

Likevel er dette faktisk ei rimelig kul og ekstremt dansbar skive. Der gamle Pet Shop Boys-skiver hadde låter som raskt kunne differensieres i «kult» eller «kast», er det (etter noen timers lytting) her fortsatt ingen låter jeg hopper over. Orkesteret løfter det hele til et nytt nivå. At de har fjernet mye unødvendig ræl gjør det hele mer behagelig å høre på.

Omsider kommer jeg til et sted der jeg trygt kan parkere, og sjekke hvem som bidrar på skiva. Ikke bare noen strykere, men et helt orkester, faktisk, deriblant fem cellister, femten (!!!) fiolinister og en harpist. Jeg synes det er utrolig flott at artister fra alle genre ser verdien i å hive med en cello eller ti på ei innspilling der det ikke forventes – litt som In Vain.

«Dancing Star» er en fantastisk vakker hyllest til Rudolf Nureyev, og jeg får lyst til å se «White Nights» (1985) igjen.

Dessuten avsluttes skiva med «Love Is The Law» som er bare vakker (selv med elpianorytmer). Klassisk kvalitet fra de engelske gutta. Jeg føler at jeg kanskje bør lage en «sommerspilleliste» eller kanskje endog en med hele diskografien til Pet Shop Boys, bare for å sjekke ut hva jeg har gått glipp av - eller om jeg har gått glipp av noe bra!