Pet Shop Boys, liksom

Det er kvelden da det av en eller annen grunn er finfine forhold på damedo, men kø til trengsel foran pisserenna. Pet Shop Boys er i by’n!


Pet Shop Boys / /


Vi befinner oss i Club Spektrum, et Oslo Spektrum med bare ståplasser – en klubb som har funnet sin form, med avgrensa områder for øldrikkere og der alle ser sånn nogenlunde bra (godt oppbygd scene).

I kveld er det synth-party, og vi snakker 80-tall så det holder. Neil Tennants variant av Havet, Døden & Kjærligheten, hans verbale introduksjon, forteller jo det meste:

- We’re gonna play some songs about Love & Sex, Life & Death, Fame & Money.

Både Tennant og kompanjong Chris Lowe stiller i frisyrer ikke en gang Howard Jones kunne matche midt på 80-tallet. Full hanekam, men likevel med alt håret på plass – altså; ikke barbert på sidene, slik pønkerne elska det. 100%& bleka. Direkte ulekkert, men likevel med stil. Og her er det et eller annet ved Pet Shop Boys live jeg ikke helt forstår:

HVOR ER PISKENE?

Hvorfor tar de’n ikke helt ut? Danserne i dette showet burde være kledd i skinnbukser& lakkvester & de burde svinge lange pisker! Tennant & Lowe legger jo ikke akkurat skjul på at de er homo, og nå går ikke jeg rundt og trur at alle homser elsker å bli piska – det har bare noe med showet å gjøre. De til dels sterkt overvektige danserne i matrosdresser gjør bare sånn måtelig inntrykk.

De tar av med ”West End Girls”, og jeg lurer på om scenen etter hvert vil avsløre noen musikere? Men, nei. En perkusjonist borti ene hjørnet, pluss Chris Lowe, stabilt på plass bak sitt keyboard – det er alt. Kanskje er de der bare for syns skyld begge to? Denne Lowe er vel aldri blitt noe annet enn en annen Andrew Ridgeley, kompanjongen til George Michael i Wham!?

Kanskje han spiller, kanskje gjør han det ikke – det er i så fall umulig å oppdage. Pet Shop Boys live er musikk på box. Men det gjør i og for seg ikke så mye, bare låtene holder. Og det gjør de, nesten hele veien. Never being boring? Nesten aldri. Den sangen var forresten kledd i et usedvanlig tamt lydspor.

100% PÅ LIKSOM

Neil Tennant beveger seg om mulig enda mindre enn Morten Harket i løpet av en konsert, og da han skrider opp på scenens høydepunkt for å ta fatt i ”What Have I Done To Deserve This” – i blå&hvit-stripe kjole og ei litt knapp jakke – da ser han virkelig patetisk ut. Tenk deg ”Wuthering Heights” og Kate Bush i forhold! Tenker jeg. Men Dusty Springfield på video er rørende nok.

”New York City Boy” blir, trass mine fordommer, et høydepunkt. Men tanken ligger stadig på lur; er vi på cabaret på Hotell 33…?

”(You Were) Always On My Mind” og ”It’s A Sin” låter tvers gjennom genialt, ”Footsteps” er mektig, og det hele avsluttes – oppskriftsmessig - med ”Go West”.

Pur pop? Ja, og helt OK pur pop. Og etter pause (sic!), avslører Tennant en gråhåra, nesten-bar isse. Alt er liksom bare på liksom med Pet Shop Boys. Men noen ganger skal livet kanskje være sånn?


Del på Facebook | Del på Bluesky

Årets sommerskive fra Pet Shop Boys?

(10.05.24) Neil Tennant synger like fint som han alltid har gjort - og tro det eller ei, men Pet Shop Boys har evnen til å fornye seg. Dette er faktisk ei rimelig kul og ekstremt dansbar skive.


Pet Shop Boys: Perfekt pop og elendig vær over Oslo

(18.06.22) Svært dårlig vær og tilsvarende god popmusikk avsluttet OverOslos nest siste festivaldag. Hvem skulle trodd at lett pop og tungt regn var en slik perfekt kombinasjon?


Pet Shop Boys - The never ending story

(31.01.20) Jeg glemmer aldri mitt første møte med Pet Shop Boys. På stranda med et håndkle og en splitter ny Sony kassett-walkman. Året var 1986. Ut av denne ytterst moderne dingsen strømma lyden av «West End Girls», og jeg kunne nesten ikke tro mine egne ører.


Pet Shop Boys i Grieghallen

(09.05.07) (Bergen/PULS): Gamle helter inntok Bergen for første gang, og lagde fest for et entusiastisk publikum i Grieghallen med en hitparade av de sjeldne.


Pet Shop Boys: Flat hitparade

(04.05.07) (Oslo/PULS): "We Are Still The Pet Shop Boys" avsluttet Neil Tennant med foran et fullsatt Sentrum Scene søndag kveld. 21 år etter "West End Girls" er duoen Tennant og Lowe fremdeles i gamet, og fremførte en hitparade av de sjeldne - selv om uttrykket deres live er vel flatt.


Pet Shop Boys: Fundamental

(04.06.06) Tjue år etter at de lærte oss forskjellen på eller sammenhengen mellom jenter fra vestkanten og gutter fra østkanten, overgår de seg sjøl. For et feiende, flott pop-album!


Pet Shop Boys: Release

(25.04.02) Jeg husker fortsatt første gang jeg hørte "West End Girls"... Denne plata er faktisk like fin - hele veien. Hvis ikke dette er POP, så veit ikke jeg hva pop er. Neil Tennant og Chris Lowe skriver så fine melodier at jeg blir reint våryr.


Pet Shop Boys: Night Life

(31.01.00) Ved en inkurie fikk vi aldri anmeldt ’99-albumet fra Pet Shop Boys. I anledning kveldens konsert i Oslo Spektrum, retter vi opp dette latterlige, misforhold.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.