John Cale - for ever and ever
Mitt aller første møte med John Cale var Velvet Undergrounds "The Gift" fra 1968. Jeg var vel 12 eller 13 og hadde aldri hørt noe så fascinerende enkelt, dronende, vakkert og brutalt - og siden har jeg vært litt hekta på stemmen hans.
Nesten 40 år senere er «The Gift» fortsatt blant mine "topp tre"-låter, og den er nok den viktigste enkeltlåten for utviklingen av mine musikalske interesser i ettertid. Han fikk sparken fra Velvet Underground i 1968 fordi han var "too out there", fordi han ville eksperimentere for mye i en tid der Lou Reed helst ville normalisere soundet til VU – gjøre det mer akseptabelt for den gemene hop.
Allerede som barn viste Cale talent for musikk og laget en Khachaturian-aktig toccata utelukkende basert på de sorte tangentene på pianoet. Den klassiske utdanningen førte ham til New York i 1963 der fikk eksperimenteringen fritt utløp. Klassisk galskap? Sinnssyk klassisisme? Begge har fulgt ham i alt han har produsert, enten av eget eller andres materiale. Listen av artister og utgivelser der han har hatt en medvirkende rolle er både lang, variert og imponerende.
Hans versjon av Leonard Cohens "Hallelujah" (fra "I'm Your Fan", 1991) kan kalles triggeren for at låta utviklet et eget liv. Jeg synes den walisiske aksenten er den vakreste i verden. Stemmen hans er som fløyel, og det er ingenting han har laget tidligere som er kjedelig eller uinteressant. Dog har han rukket å bli 80 år, det er ti år siden forrige skive så spenningen er stor: Hvordan låter dette?
Om du ikke tidligere har hørt om alle gjesteartistene kan du puste ut. Domino records beskriver platen slik: "true dark-night-of-the-soul electronic torment toward vulnerable love songs and hopeful considerations for the future with the help of some of music's most curious young minds" - og jeg må si meg enig.
Ballet begynner med "Mercy", og dette er Cale-fløyel. Det er klassisk og enkelt. Rytmene til Laurel Halo ligger og dirrer og underbygger Cales stemme på en henrivende måte, dette er behagelig easy listening på høyt volum.
På "Marilyn Monroe's Legs" kommer oppfinnsomheten og lekenheten for alvor til syne. Her har Cale fått med seg Actress (Darren J. Cunningham), og låta er akkurat passe kaotisk. Men det er system i kaoset, og allerede ved første gangs gjennomlytting vet jeg at denne kommer jeg til å spille mye (og høyt)! Velvet Underground vibber, og diskografien til Actress settes opp på "skal sjekkes ut"-lista.
Videoen til "Noise Of You" inneholder en forklaring fra Cale om at dette er en kjærlighetssang, dersom man skulle vært i tvil. Personlig skulle jeg gjerne hatt med det på cden også (jeg kunne gjerne hørt mannen snakke i timevis), men videoen er vel verdt å se. Strykerne i bakgrunnen – eller er det elektronisk – spiller ingen rolle, dette er vakkert!
"Story Of Blood" ble sluppet i høst, og var første hint av en Sareptas krukke.
Først ny singel, så løftet om ny plate i januar, og ikke minst (faktisk 50-årsdagsgave til meg): Han har blitt booket til byfestivalen Loaded i juni. Og som om ikke det var nok, skal Weyes Blood spille på Rockefeller 31. januar, og jeg gleder meg så utrolig mye til å se henne live!
"Time Stands Still" og Sylvan Esso havner i den økende bunken med "nye artister av interesse". Dessverre ser det ikke ut til at de havner i Norge i sommer, men jeg kan vente, jeg.
Har du noensinne hørt ei skive så bra at du vil høre på alle låtene samtidig, hele tiden, resten av livet? Dette er ei sånn skive for meg. Kompleksiteten i låtmaterialet, den røde klassiske tråden med lagvis av elektronika og Cales stemme gjennom det hele, iblandet så mye fantastiske lyder at jeg ikke greier legge den fra meg.
Nico er i vinden som aldri før, eller kanskje det bare er i min musikalske verden. Rett før jul kom "Eulogy To Christa". Jeg har hatt litt revival på "Chelsea Girl" (1967) og "Desertshore" (1970) og nå "Moonstruck (Nico's Song)". Tekstmessig minner den om "Songs For Drella" (1990), praktverket som kom til etter at Cale og Lou Reed hadde blitt gjenforent og de bestemte seg for å fortelle om Andy Warhol på sitt vis.
Jeg kan fortsette å skrive hvor mye jeg digger hver enkelt av låtene på resten av skiva og at lista over "artister som skal sjekkes ut" har blitt veldig mye lengre etter "Mercy". Jeg kan skrive side opp og side ned om hvorfor du bør lytte til denne skiva, men jeg synes du heller skal kjøpe den og høre på den selv.
Favorittlåta mi etter noen gjennomlyttinger er "The Legal Status Of Ice". Tror jeg. Den er knalltøff. Jeg vil at han spiller den på Kontraskjæret i juni, jeg vil høre hele skiva og sitte i solsteiken og drikke hvitvin fra plastglass og bare nyte!
Konklusjonen? Kjøp skiva, spill den høyt, kjøp billetter til Loaded, og dra på Rockefeller 31. januar.
Del på Facebook | Del på Bluesky