Justin Timberlake - more hits than misses

Justin Timberlake er tilbake, mer sulten enn på lenge. Hans forrige album «Man Of The Woods» fra 2018 fikk litt for mye ufortjent ris fra alle hipster-musikkanmeldere i både inn og utland. Sannheten er at halvparten av låtene var mer enn bra nok, så det hadde blitt en heidundrades EP ... Men hva med årets album, som inneholder hele 18 (!) låter? Blir det kvantitet eller kvalitet?

Av Petter Aagaard // 16.03.24

... og det gjør det heldigvis. På tredjesporet, «No Angels», er Timberlake tilbake i storform. Dette er funky disco a la «Rock Your Body», men med en fornyet twist. Catchy refreng, polert produksjon, og kul tekst med søt vokal i harmoni med rytmegitaren ... Litt Daft Punk-ish vocoder er også med.

Dette funker, så jeg lukter en framtidig hit på både på radio og på dansegulvet. «All we need is a moment, or two... there ain't no angels here on the dancefloor», synger han. Vel, dette er a moment, og engler eller ikke, dansegulvet kommer garantert til å bli fylt opp. En av produsentene er forresten Calvin Harris. Now it all makes sense. Justin har alltid vært flink til å jobbe med de riktige produsentene.

Festen fortsetter med den futuristiske funk/pop-låten «Play», hvor han flørter med lytteren. «I just wanna - Play.... Give you one hell of a evening ...» Vel - som den DJ jeg er, ved siden av å være musikkanmelder, så gleder jeg meg til å trykke «play» på denne låten. Vi har nemlig nok en floor-filler her, hvor vibben er i grenseland med ... tør jeg si det: D'Angelo? I alle fall, for å gjøre det enda mer bissart: Ryan Tender fra bandet One Republic er en av produsentene/låtskriverne. Den så jeg ikke komme.

«Technicolor» er den første balladen, og kanskje den beste på hele albumet. En seksuell kjærlighetserklæring til sin kone, som alle som er forelsket kan kjenne seg igjen i. Masse falsett, fascinerende lite fokus på beat og groove, men det gynger likevel. Produsert av hans gamle venn og kollega Timbaland, som kan dette med riktige enere og toere. Som han synger: «You're so fucking perfect ...»

Etter balladen kommer det noen albumfillers som ikke trenger oppmerksomhet. Men noe skjer plutselig halvveis ute i albumet, da «Infinity Sex» dukker opp. En funky EDM, med Timbaland nok en gang bak spakene. En sjelfull og sexy opplevelse. Beaten er ikke langt fra «LoveStoned» fra "FutureSex/LoveSounds".

Kvaliteten og originaliteten fortsetter på «Love & War», en ballade med veldig kvasi-erotisk tekst som handler om både det gode og dårlige i et kjærlighetsforhold. Kanskje litt inspirert av «When 2 R In Love» av Prince fra albumet "Lovesexy"? Du vet hva de sier: Talents borrows, genius steals ...

Albumet fortsetter med noe «nytt», fordi det er ingen annen måte å beskrive «Sanctified» på. En bisarr vibe som blander både rock, gospel og moderne r&b. Det skal Timberlake ha. Han skal ha for å prøve, fordi han treffer oftere enn han misser. Ifølge ryktene spilte han inn hele 99 låter til dette albumet, og når noe såpass frekt som «Sanctified» blir med, får en til å undre på hva som ligger igjen i hvelvet. Rob Knox står bak produsentspakene, og han kommer fra det eklektiske Lil Wayne- og Chris Brown-miljøet.

Disco'n kommer tilbake med meget frekk attitude på «My Favorite Drug», som uten tvil er et av albumet høydepunkt. Jo mindre sagt, jo bedre. Dette blir garantert en hit på dansegulvene bare pga av den hypnotiserende bassgitaren.

Etter vi som lyttere har svettet litt, kommer et par albumspor til som ikke trengs å nevnes. Men så dukker plutselig «Imagination» opp, en fengende pop-låt med alle de rette ingrediensene. Veldig snilt, men så absolutt et frisk pust i et album som så langt har hoppet fra det helt fantastiske til det ganske kjedelige. Låten her er produsert sammen med bl.a. Cirkut, som har gitt bort store hits til både Miley Cyrus og Katy Perry. Denne fyren må Justin fortsette å jobbe med.

Etter hvert kommer førstesingelen fra albumet «Selfish», som defintitivt vokser på deg etter flere lytt. En litt rørende tekst om den store forelskelsen. Denne blir nok å høre på radio i hele 2024.

Strykere og flygel kommer på et overraskende besøk på «Alone», som et meget sonisk friskt pust. Justin får vist fram sin stemmeprakt både som lead og som korist. Kanskje ikke noe single-materiale, men det hadde vært veldig deilig å høre denne låta på radioen. Timberlake høres for første gang ut som en mann som er i den alderen han er i. En soul/pop-sanger over 40 år. Men det tar ikke lang tid før vi blir påminnet om ungdommen, da Justin inviterer med seg hele boybandet 'N Sync ilåten «Paradise», hvor de synger om den spennende reisen de alle fem har vært på. Absolutt innafor, men den passer ikke helt inn i dette albumet. Kanskje dette er et hint til et reunion-album?

Albumet avslutter med «Conditions», en laidback r&b-låt som fungerer helt fint som en verdig avslutning på et album som er mer bra enn dårlig. Faktisk, så er nok dette albumet på hans Topp 3, etter «FutureSex/LoveSounds» og «Justified», som strengt tatt var et forlatt Michael Jackson-album.

Fyren er skikkelig flink, det skal han ha, og det blir spennende å følge den fargerike reisen dette albumet kommer til å ta de neste årene. Du får i alle fall mye musikk for pengene her. Og er det more hits than misses? Definitivt. Men 18 låter er alt for mye. Det hadde definitivt holdt med 13.