Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Elektro-sensasjonen Rein

Jeg står ute og skravler med dørvakta når lyden innenfra endrer seg. “Det er vel supporten, hu er tjue minutter forsinka” sier han, og jeg spurter inn for jeg er her for en helaften og man kan like gjerne anmelde alt som speller.


Rein / Rockefeller / 02.11.23


På scenen står ei vever dame med store sorte solbriller, lærhansker og det som ser ut som ei skikkelig varm, oversiza jakke. Og hu synger. “Den kritikerroste electro-sensasjonen REIN” lovte Rockefeller, og jeg er imponert.

Særlig siden min egen oppvarming for konserten var nyeste skiva til ††† (CROSSES) som er helt i samme gate. Drivende electro, fete rytmer, fet vokal. Som barn ble vi alle presentert for historien om Rottefangeren fra Hammeln, hvordan én manns toner kunne trollbinde alle barna så de danset ut av den kjipe, utakknemlige lille landsbyen. Og ja, mange hundre år etter finnes det mange nye artister som setter fart på bein og armer, og det er klin umulig å stå stille.

“Defy the power, refuse the pressure”

Allerede etter fire låter hadde jeg funnet henne på min fungerende strømmetjeneste. Joanna Reinikainen, født 1990, begynte å lage musikk i 2003, ga ut sin debut-EP i 2006 og har siden gitt ut utallige EPer, singler samt ei skive ("Reincarnated", 2020). REINcarnated, ja.
Nyeste singlen minner mest om en hardere, men vel så dansbar utgave av Pink!:

Og ja, hun er datter av Paul Rein som ga ut masse rimelig forglemmelig italodisco på 80-tallet og har hatt suksess som søtsuppepopprodusent siden. Jeg er veldig glad for det, for som kjent gjør barn opprør mot det foreldrene er – og dermed ble det “in your face punk” og electro med attitude på Joanna.

Av og til er jeg veldig glad for å være meg. Veldig takknemlig for at jeg får lov til å høre og oppleve så ufattelig mange kule band, både gamle kjente og helt splitter nye. Det er sjitkult å kunne ringe produksjonsdesigneren (som normalt hører på helt andre ting) og si “Har du hørt nye Duran Duran-skiva” - og jeg hører han himler med øya oppi stratosfæren en plass. “De har laga verdens feeeeeeeeteste cover av Psycho Killer!!!” og jeg hører han sette den på, og det er litt stillhet før han hyler “HØØØØØØØØR DEN BASSEN'A!”

Den siste uka har jeg anbefalt ††† (Crosses) til alle som kan tenkes å være bittelitt interessert og nå kan jeg hive med Rein fordi dette rocker så vilt og hemningsløst. Jeg prøvde å høre på henne på toget på vei hjem, men det er faktisk klin umulig å sitte stille - og i et fullstappa tog, sittende overfor en pendler som prøvde å sove var det bare å gi opp.

Rein, folkens. Dessverre ble det bare 35 minutter men hvilken energi! Dette var bare så ufattelig tøft!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.