Hvilken deilig overraskelse!
I en verden der det legges ut titusener av nye låter på strømmetjenester hver eneste dag og millioner av dem aldri har blitt spilt én eneste gang, er det deilig med noen som kan veilede. Jeg er blant dem som digger SoMe og særlig Facebook. Hvordan skulle jeg ellers fått kontakt med alskens fabelaktige musikere "over there", og blitt tipset om musikk som jeg ellers aldri hadde hørt?
Crosses ble dannet i 2011 av vokalisten i Deftones (Chino Moreno) og gitaristen i Far, Shaun Lopez. Far er et like ukjent band for meg som for deg, bare så det er sagt. De spiller visstnok en kombo av elektronisk rock, dark wave og witch house. "Witch House" er også en ny genre for meg, så her er det mye nytt bortsett fra Deftones-linken, og dette låter overhodet ikke i nærheten av Deftones.
Moreno synger og spiller bass og synth på skiva og Lopez står for gitar, synth, vokal, bass og lap steel gitar. I tillegg har de fått med seg en haug med musikere (stort sett ukjente navn for meg) samt Robert Smith (han engelskmannen som fortsatt ser ut som et lykketroll) på "Girls Float † Boys Cry".
Skiva drar i gang med "Pleasure" som gir gode minner til "#1 Crush" av Garbage som var den råeste starten på et soundtrack noensinne ("Romeo + Juliet" fra 1996). Drivende og intenst, jeg danset over mosen i skogen og tråkket nesten på noen flotte traktkantareller. Rett over i "Invisible Hand" som er like dansverdig og intenst. Dark wave så det holder, en deilig start for et synthhue som meg.
Stikk motsatt av Deftones, med andre ord. Dette er så sjukt rått, drivende rytmer med noen rolige låter innimellom. Roligere i hvertfall. Jeg undres over om bruken av "Mezzanine" er en hilsen til Massive Attack. Depeche på sitt mørkeste i discoversjon. Litt Jan Hammer synes jeg å høre også? Eller kanskje det er Jean-Michel Jarre, bra 80-talls synth stikker hodet frem innimellom. Samt litt Paradise Lost siden jeg er totalt på massiv backflash på dem for tiden.
Intense rytmer og rytmeendringer, sprek blanding av instrumenter, denne skiva kan overhodet ikke anklages for å være kjedelig eller ensformig. Når denne anmeldelsen er ferdigskrevet skal jeg helt klart sjekke ut førsteskiva deres.
Har jeg noe å utsette på dettee akbumet? Nei. Annet enn at den er for kort (som ei god skive alltid skal gi inntrykk av), og siden de brukte fire år på å lage denne kan det ta veldig lang tid før neste kommer, men jeg tror ikke jeg går lei "Goodnight, God Bless, I Love U, Delete." med det aller første.
Del på Facebook | Del på Bluesky