P!nk - bedre enn på lang tid

P!nk var et friskt pust da hun i 2000 utga “Can't Take Me Home”. I en tid da de fleste unge artister var masseproduserte eks-Disney Channelprins(ess)er var det befriende med den råe og ærlige “Most Girls”. Her var ikke søtsuppe og kosemoseloveisforever og sånt ræl. P!nk var dønn ærlig i tekst og låtmateriale, med en rimelig fantastisk stemme.


Ikke sånn å forstå at Aguilera og andre ikke hadde bra stemmer. P!nk, Aguilera, Lil' Kim og Mya gjorde en rå versjon av “Lady Marmalade” i 2001. Pepsi-reklamen der Beyoncé, Britney Spears og P!nk spiller gladiatorer og synger “We Will Rock You” er helst best glemt i fortiden.

"Trustfall" er P!nks niende studioskive. For fire år siden kom “Hurts 2B Human” som i stor grad var ganske bleik og kjedelig. “The Truth About Love" fra 2012 imponerte ikke anmelderen til PULS. At P!nk har prioritert familieliv og to barn over de briljante musikkopplevelsene er forståelig nok. Skepsisen min til “Trustfall” var helt klart til stede.

“When I Get There” er en litt sår sang om kjærlighet og sorg. Den er vakker og klassisk “Livet er kjipt og folk du elsker dør og du kommer til å kjenne på sorg og savn hele livet”-P!nk. Ikke at jeg tror 44-åringen har tenkt å gi oss ei skive med dette, men usikkerheten er der ...

... i hele ti sekunder inn i “Trustfall”. Om jeg var et annet menneske hadde jeg kanskje følt behov for å beklage at jeg plutselig danset rundt på et kjøpesenter i Follo. Det er tross alt litt vanligere i Oslo, og jeg fikk noen rare blikk, men hallo! Noen låter greier man faktisk ikke å ikke danse til.

“Turbulence” har en herlig intro: “You and I//happy ending and a tragedy combined”. P!nk er tilbake, mer dansbar og interessant enn på lenge. “Never Gonna Not Dance Again” er en liten hyllest til Whitney Houston (du vet, hun som ville danse med noen).

Det er endog litt køntri over “Last Call”, men det er kult. Jeg har ingen problemer med å se for meg P!nk i en westernsaloon som slagkraftig underholder. Jeg tror det hadde blitt en skikkelig kul video, faktisk!

“Hate Me” er min favoritt på skiva. Anbefaler ikke å høre den sittende på et fullt tog første gang, for det er fryktelig vanskelig å sitte stille og bare høre. Jeg vil ut og danse i vårsolen, jeg vil finne sølepytter for hoppípolla, jeg vil plukke sommerblomster.

Ikke minst vil jeg ha mer av denne lekne, dansende P!nk på “Trustfall”.

Attituden er der fortsatt, det skal man ikke betvile, men jeg synes det blir litt mye rolig. Ikke minst køntri. Hva er greia med køntri, lzm, først Laibach og nå P!nk?

“Our Song” er nestbeste for meg. Dama har ei stemmeprakt av dimensjoner og får virkelig vist det frem her.

Etter å ha hørt på den noen dager, i bil og hjemme og på tur i Oslo så er vel konklusjonen at dette er bedre enn på lenge, men det er ikke ei skive jeg kommer til å sitte og bare høre på. Tror ikke det blir noen roadtripskive, men som selskap når jeg må bevege meg blant andre mennesker er den suveren! Og det blir helt klart mer dansing i stua hjemme.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hva var egentlig vitsen, P!nk?

(14.12.23) Lar du deg friste av P!nk i dobbelt "de luxe" CD-format? Ikke denne anmelder.


Pink: The Truth About Love

(20.09.12) Det er gått fire år siden Pink sist gav lyd fra seg, da med Funhouse. Forventningene til hennes nye album ”The Truth About Love” er tilsvarende høye.


Bildespesial: Pink i Oslo Spektrum

(10.11.09) (Oslo/PULS): Det ble et tivolipreget show da Pink rullet inn i fullsatte Spektrum mandag kveld med spektakulære "Funhouse". PULS har bildene.


Pink:Try This

(01.12.03) Halve moroa med platene til Jokke og Valentinerne var Christopher Nielsens tegneserier, og historien til "Et Hundeliv" var den aller beste. Med et ironisk skråblikk på popbransjen beskrev han Jokke som en konstruert løgn, regissert av dresskledte forretningsmenn med dollartegn i øynene.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.