En stillferdig reise med Ingrid Olava

Hun forhaster seg ikke, men nå er ventetida over. Ingrid Olava er her med sitt femte album.


Hun har samarbeida med Andreas Ulvo i Innlandet (bandet, ikke fylket), men for det meste har det vært tyst i ganske lang tid. Mange forbinder fortsatt Ingrid Olava først og fremst med hennes vidunderlige cover av Jokkes «Her kommer vinteren».

Tekstmessig er hun jevnt over ettertenksom og dypt alvorlig. Døden, livet, om å bli mor, om å ta vare på naturen, om å ville være Jeanne D’Arc men ende opp som en fornøyelsespark – og om «Lyset», en sang som også musikalsk minner om Ole Paus’ «Mitt lille land».

Sangene framfører hun på en slepen Oslo øst-dialekt (landa, stranda, lufta). Naturlig nok; det er jo sånn hun snakker.

Det meste låter Ingrid Olava solo med innleide musikanter, med ett unntak. I «Fra din hånd» har hun med seg Thea & The Wild (aktuelle med en helinstrumental utgave av 2022-albumet «Deadheading»). Et meget vellykka samarbeid.

Driver Ingrid Olava med popmusikk? Ja, men ta for eksempel «Etterspill etter den nye badeplassen i Nydalen». Kunne ikke den like gjerne vært spilt inn av Erik Bye? Jo, men så var også han ganske populær, da.

«Skjebnesymfonien» var Ludvig van Beethovens femte. Fullt så alvorstung er ikke Ingrid Olavas femte, men et imponerende stykke musikk – det har det blitt.

(PS. Ser man på credit-lista som oppgis på strømmetjenestene, får man inntrykk av at dette er et reint soloprosjekt. Det eneste navnet som oppgis utenom Ingrid Olavas eget er Bjarne Stensli, som er oppført som co-produsent. Så vidt jeg kan høre, har hun imidlertid hjelp av musikere som trakterer trommer, bass, cello, fiolin, synther og gitar. Hvorfor får vi ikke vite hvem dette er? I beste fall beror dette på pur latskap, i verste fall er det utslag av en lite kledelig arroganse. For det er jo ingen ting i teknikken som står i veien for å fortelle hvem som er bidragsytere. Se på hvilken som helst stor amerikansk utgivelse av typen Rihanna (jeg veit at hun er født på Barbados) og Beyoncé, og du får navnet på alle musikerne og studioteknikerne, helt ned til vedkommende som har bidratt med et en hånd på en maracas. Ingrid Olava og hennes plateselskap er velkommen til å svare oss i våre spalter.)


Del på Facebook | Del på Bluesky

Elfenbenmagi med Ingrid Olava

(11.09.23) “When in Rome” - når man først har greid å uforvarende komme seg på Ingrid Olava konsert (jeg skulle bare se Ævestaden, jeg) så får man nesten prøve å få til en anmeldelse. Heldigvis gikk det veldig greit at jeg tok bilder, “men helst ikke fra pit'en” og det er helt greit for meg. Jeg vet hvor irriterende det kan være med fotografer som bare står i veien.


Kunsten å lage cover-album

(18.03.18) Litt smått, liksom? Å synge låter andre har skrevet og gjort populære? Det behøver ikke å være sånn.


Øya: Fortryllende Olava

(12.08.10) (Oslo/PULS): Hun kom, så trollbandt hun publikum i 45 minutter. Så forlot hun scenen med en tåre i øyekroken. Det var det flere av oss i publikum som hadde også.


Ingrid Olava: The Guest

(21.02.10) Ingrid Olavas «The Guest» er en eneste stor nytelse.


Ingrid Olava: Juliet's Wishes

(22.04.08) Dette er ikke en "lovende debut". "Juliet's Wishes" er et voksent og fullendt produkt, ei plate som måtte beskrives som oppsiktsvekkende vellykka - helt uavhengig av om utøveren var et ubekrevet blad eller hadde et langt liv i musikken bak seg. Sensasjonelt bra, frøken Olava!


Ingrid Olava: Only Just Begun (sgl)

(17.01.08) Her kommer Ingrid Olava. Og hun har bare såvidt begynt.


Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.