Det beste fra Skid Row

Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Skid Row ble startet av gitarist Dave "The Snake" Sabo og bassist Rachel Bolan i 1986. Takket være annonser i lokalavisen fant de gitarist Scotti Hill og trommis Rob Affuso, og første vokalisten ble raskt avløst av Sebastian Bach i 1987. Den selvtitulerte debutskiva kom i 1989 og tok verden med storm. Den greide endog å nå ut til Langhus, og de kom til Skedsmohallen som oppvarmer for Mötley Crüe. En skikkelig drømmekveld!

To år senere slapp de «Slave to the Grind» og besøkte Norge igjen. Denne gangen var de hovedbandet i Oslo Spektrum (med LA Guns som oppvarmer), der de spilte enda bedre enn i 1989. Det virket ikke som det fantes grenser for hvor bra Skid Row kunne bli. Dog viste det seg å være helt feil. «Subhuman Race» (1995) var middelmådig. Bach og Affuso fikk fyken i 1996 og bandet ble satt på pause.

I 1999 prøvde de seg igjen, ny vokalist, ny trommis, og de har gitt ut tre skiver dette årtusen. De er nå på niende vokalisten og sjuende trommisen. Sabo, Bolan og Hill synes tilsynelatende det er morsomt å gi vokalister fyken, bortsett fra Tony Harnell som slutta fordi det var «litt for kjipt arbeidsmiljø». Der soloskiva til Bach «Child Within The Man» (2024) imponerte, gjorde ikke konserten til Skid Row på Tons of Rock året før noe godt inntrykk på meg.

Livet begynner ved de førr, het det tidligere. Jeg er usikker på om Justin Sargent (nyeste vokalisten) kommer til å gjøre Skid Row bedre. For de som ønsker å høre klassisk Skid Row, kommer Sebastian til Runway Rock i Elverum i mai (forfedrene hans utvandret derfra for et par hundre år siden). Skid Row har laget en video med Sargent, for å vise ham frem. Jeg (og mange med meg) synes det er litt underlig at de heller har valgt «Won’t Get Fooled Again» (The Who, 1978) som både er en coverlåt og litt mindre sangteknisk utfordrende enn deres eget materiale.

Særlig når den godeste Sargent ifølge seg selv har sunget Skid Row-materiale i mange år. Uansett blir det interessant å følge ham videre!

"40 Seasons" er likevel ei kremskive. Fire låter fra «Skid Row» (1989), fem fra «Slave to the Grind» (1991) og fem fra «Subhuman Beings» (1995), inkl ei livelåt. To tidligere uutgitte låter. Den viser bredden i låtmaterialet, fra den bluesinspirerte introen til «Monkey Business» til de bæltunge riffa i «Slave to the Grind». Dog er det ingen tvil om at det som løfter denne skiva til himmels er stemmen til Bach. Jeg var i en liten puddelmetallbandperiode på åttitallet, for de var jo søte og spilte kul rockemusikk, men han var den første som virkelig sang som en gud. Vel å merke blant post-NWOBHM band.

Denne skiva ble opprinnelig gitt ut i 1998. Nei, jeg skjønner heller ikke hvordan de har regnet seg frem til førti årstider eller hva de mener med det. På årets variant har de krysset ut Seasons og erstattet det med Years. Alle låtene er remastra i år. Jeg er veldig glad for at når de nå feirer 40 år fremfor 40 årstider, har de innsett at storhetstiden var før årtusenskiftet, og de har ikke laget en variant med låter utgitt dette årtusen.

Jeg hadde kanskje ønsket meg «Rattlesnake Shake» fremfor «Into Another». Samt et par andre bytter. Subhuman er litt substandard i forhold til de to første skivene deres. I likhet med «The Final Countdown» har det tidlige låtmaterialet holdt seg godt, men det har absolutt hatt godt av litt remastring. Det samme kan ikke nødvendigvis sies om enkelte av musikkvideoene deres – noen av dem er dog sunne for helsa. En god latter forlenger livet, heter det, og når man i tillegg får tømt tårekanalene er det garantert ekstremt hälsosamt. Hett tips: Ikke sett på «Monkey Business» samtidig som du tar en slurk av noe.

Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi, er det lett å undres over. Særlig en som er gitt ut tidligere. Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret. Bach er uomtvistelig den aller sterkest vokalisten de har hatt. Og det er ei god samling over et av de beste banda fra den tiden.

Låtliste: Youth Gone Wild // 18 and Life // Piece of Me // I Remember You // The Threat // Psycho Love // Monkey Business // Quicksand Jesus // Slave to the Grind // Into Another // Frozen (demo, 1994) // My Enemy // Breakin' Down // Beat Yourself Blind (live fra The Astoria, London 1995) // Forever (tidligere uutgitt, 1988) // Fire in the Hole (tidligere uutgitt, 1991)


Del på Facebook | Del på Bluesky

Sebastian is Back

(15.05.24) Jeg var så heldig å se Skid Row to ganger med Sebastian Bach på vokal, i Skedsmohallen 1989 (support for Mötley Crüe) og i Oslo Spektrum i 1991. Av 80- og 90-tallets puddelrockere var det nok de som sto høyest i aktelse hos meg, fordi det var bra låter - og han sang jo som en gud (dessuten var han dritkjekk).


Tons of Rock: Skid Row - langt fra problemfritt

(22.06.23) Det aller første bandet jeg i livet så to ganger var Skid Row, først i Skedsmohallen i 1989 (support for Mötley Crüe) og så i Oslo Spektrum i 1991. Da hadde de blitt gigantiske nok til å være headlinere. Et par år siden, altså. Heldigvis lenge nok til at skepsisen er sterk. Dette kan da umulig låte like bra?


...men Skid Row var ikke døde!

(26.03.04) (Oslo/PULS): Spør Blaze Bayley, Tim Owens eller John Corabi om hvilken utfordring Johnny Solinger har. Det å overta etter en meget profilert vokalist i et ganske så kjent band. Skid Row har kvittet seg med Sebastian Bach, og satser nytt. "Thickskin" heter nysatsningen; 9 år etter "Subhuman Race". Onsdag kveld beviste et entusiastisk Oslo-publikum at heltene ikke er glemt.


Skid Row og Monster Magnet til Sweden Rock

(05.02.04) De to siste tilskuddene på Sweden Rock Festivals program er de amerikanske 80-talls heltene Skid Row, og stonerrock-kongene Monster Magnet.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.


Krimthriller på plate-trilogi

(14.11.26) Gitarene er massive. Synthen er tung. Trommene tordner i bakgrunnen. Bassen driver rytmen. Synthen løfter det hele til noe spennende nytt.


Verden trenger flere slike kvelder!

(13.11.26) Det var duket for en skikkelig metall-utblåsning på Vulkan onsdag 11.11. La oss kalle det en «minifestival" (Campaign for Musical Destruction 2026 som turneen heter) - med ikke mindre enn 4 band (vi så kun 3) som alle fikk skinne og levere nydelig trash/death/grind/hardcore punk-ish til øra blødde.


Espen Aas’ Dylan-evangelium, 1-39

(13.11.26) Ingen vil sette spørsmålstegn ved om livet til Bob Dylan virkelig har blitt et livsverk. Det har nærmest blitt et livsverk, det også – for Espen Aas å dykke ned i det mildt sagt innholdsrike musikalske universet Bob Dylan har skapt.


Jade Bird - OBS!

(12.11.26) Jade Bird er en fremtidens stjerne som allerede skinner sterkt og vakkert!