Pink: The Truth About Love

Det er gått fire år siden Pink sist gav lyd fra seg, da med Funhouse. Forventningene til hennes nye album ”The Truth About Love” er tilsvarende høye.


Pink, jenta med rosa hår og hissig attitude som debuterte ved milleniumskiftet, har vist oss flere ganger at hun er briljant både vokalmessig, tekst og i presentasjon.

Også på siste album viser hun seg fra de beste sider. The Truth About Love har både pop og bluesspor og by på, og selvsagt et knippe nærende popballader for videre sjelefred. Alt dette med Pinks røffe stil og framføring kombinert med hennes suverene vokal.

Tekstene vitner om livserfaring og dybde, og Pink viser seg fra en moden dog tøff side.
Som faglig tyngde har hun blant annet fått med seg Eminem i studio på ”Here Comes The Weekend”. Dette bidrar til enda mer sstil og kvalitet, absolutt!

Pinkfans får absolutt hva de forventer seg på The Truth About Love, og kanskje litt til. Men det er ikke et album som bringer noe nytt med seg, men det er kanskje like greit.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hva var egentlig vitsen, P!nk?

(14.12.23) Lar du deg friste av P!nk i dobbelt "de luxe" CD-format? Ikke denne anmelder.


P!nk - bedre enn på lang tid

(17.02.23) P!nk var et friskt pust da hun i 2000 utga “Can't Take Me Home”. I en tid da de fleste unge artister var masseproduserte eks-Disney Channelprins(ess)er var det befriende med den råe og ærlige “Most Girls”. Her var ikke søtsuppe og kosemoseloveisforever og sånt ræl. P!nk var dønn ærlig i tekst og låtmateriale, med en rimelig fantastisk stemme.


Bildespesial: Pink i Oslo Spektrum

(10.11.09) (Oslo/PULS): Det ble et tivolipreget show da Pink rullet inn i fullsatte Spektrum mandag kveld med spektakulære "Funhouse". PULS har bildene.


Pink:Try This

(01.12.03) Halve moroa med platene til Jokke og Valentinerne var Christopher Nielsens tegneserier, og historien til "Et Hundeliv" var den aller beste. Med et ironisk skråblikk på popbransjen beskrev han Jokke som en konstruert løgn, regissert av dresskledte forretningsmenn med dollartegn i øynene.


Hokka sprer positivitet fra de finske skogene

(25.04.26) Ikke The Rasmus, ikke Blind Channel. Hokka har historiske røtter, men ser fremover.


Rålekkert, Robben Ford

(23.04.26) Bunnsolid fra Robben Ford, og som forventa. Musikalsk mangfoldig og ekstremt variert.


Colin Andrew - hvilken support!

(22.04.26) Alt-pop, kaller han det. Tradisjon og kreativitet blandet med en utrolig dyktig musiker og låtskriver, det kan bare bli bra.


Kanonkveld med Kiefer Sutherland

(21.04.26) Dønn ærlig, bunn solid rock med inspirasjon fra americana og køntri, men dette rocker.


Mye bra fra NIN - men kanskje i helt ...?

(18.04.26) Dette har blitt ei leken skive, som bekrefter tittelen jeg ga NIN i 1989 som «verdens beste industrial popband». De har greid å forbedre noen låter som jeg anså som middelmådige, og skiva er dansbar og sprek.


Hedvig Mollestad Weejuns i studio

(16.04.26) Det er ikke vanlig å lansere et band gjennom et live-album. Men så er da heller ikke Hedvig Mollestad noen helt vanlig artist, og hennes nye trio Weejuns er da heller ingen helt vanlig trio. Nå er de klar med sitt første studioalbum.