Pink: The Truth About Love

Det er gått fire år siden Pink sist gav lyd fra seg, da med Funhouse. Forventningene til hennes nye album ”The Truth About Love” er tilsvarende høye.


Pink, jenta med rosa hår og hissig attitude som debuterte ved milleniumskiftet, har vist oss flere ganger at hun er briljant både vokalmessig, tekst og i presentasjon.

Også på siste album viser hun seg fra de beste sider. The Truth About Love har både pop og bluesspor og by på, og selvsagt et knippe nærende popballader for videre sjelefred. Alt dette med Pinks røffe stil og framføring kombinert med hennes suverene vokal.

Tekstene vitner om livserfaring og dybde, og Pink viser seg fra en moden dog tøff side.
Som faglig tyngde har hun blant annet fått med seg Eminem i studio på ”Here Comes The Weekend”. Dette bidrar til enda mer sstil og kvalitet, absolutt!

Pinkfans får absolutt hva de forventer seg på The Truth About Love, og kanskje litt til. Men det er ikke et album som bringer noe nytt med seg, men det er kanskje like greit.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hva var egentlig vitsen, P!nk?

(14.12.23) Lar du deg friste av P!nk i dobbelt "de luxe" CD-format? Ikke denne anmelder.


P!nk - bedre enn på lang tid

(17.02.23) P!nk var et friskt pust da hun i 2000 utga “Can't Take Me Home”. I en tid da de fleste unge artister var masseproduserte eks-Disney Channelprins(ess)er var det befriende med den råe og ærlige “Most Girls”. Her var ikke søtsuppe og kosemoseloveisforever og sånt ræl. P!nk var dønn ærlig i tekst og låtmateriale, med en rimelig fantastisk stemme.


Bildespesial: Pink i Oslo Spektrum

(10.11.09) (Oslo/PULS): Det ble et tivolipreget show da Pink rullet inn i fullsatte Spektrum mandag kveld med spektakulære "Funhouse". PULS har bildene.


Pink:Try This

(01.12.03) Halve moroa med platene til Jokke og Valentinerne var Christopher Nielsens tegneserier, og historien til "Et Hundeliv" var den aller beste. Med et ironisk skråblikk på popbransjen beskrev han Jokke som en konstruert løgn, regissert av dresskledte forretningsmenn med dollartegn i øynene.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.