Pink:Try This

Halve moroa med platene til Jokke og Valentinerne var Christopher Nielsens tegneserier, og historien til "Et Hundeliv" var den aller beste. Med et ironisk skråblikk på popbransjen beskrev han Jokke som en konstruert løgn, regissert av dresskledte forretningsmenn med dollartegn i øynene.


Alicia Moore spiller en liknende rolle som "tegneseriefiguren" Pink, og i det siste nummeret "Try This" har hun tatt mål av seg å imitere en lang rekke popkollegaer. Alanis, Avril, Alicia, Aerosmith og Ryan Adams. Alle skal visst med på en gang.

Tidligere var Pink en whitetrashdiva med speisa hårfarge og rampeimage. Nå skal hun kombinere dette med et utall andre musikalske ansikter, i tillegg til å skape skandaleoverskrifter i sladrebladene.

Denne gangen har gutta i styrerommet tatt vann over hodet. Team Pink har overvurdert hvor mange parallellhistorier et poppublikum tåler. Selv jeg er forvirra, og hva skal man da tro at om en tolv år gammel jente?

"Trouble" er den første singelen. Pink spiller meningsløs collegerock gjennom et tonn av syntetiske datafiltre. Refrenget er bare akkurat bra nok for listetoppen, i hvert fall etter hun klina med Terminator-dama Kristanna Loken.

"God is a DJ" (som ikke må forveksles med Coolios låt med samme navn), er en blåkopi av Alanis Morissettes "Narcissus" fra "Under Rug Swept". Riktignok er refrenget mer Avril enn Alanis, men verset på "God Is A DJ" driver slavisk Alanis-imitasjon, både hva melodi og arrangement angår. Det låter knalltøft, men likheten er for påfallende til å ta det seriøst.

"Try This" er en veldig god karaokemaskin tenker jeg etter halvspilt plate. I det ene øyeblikket spiller hun møkkete stadionrocker, i det neste står hun i ankellang selskapskjole og ornamenterer over gatekul popsoul og R&B. Så går veien innom countrysjangeren, før hun igjen vender hjem til designpunkland.

"Try This" er ikke til å svelge som noe annet enn et musikalsk alternativ til Christian Valen.

Det eneste "personlige" preget i musikken er at låtene spilles med meteronomisk dansetiming, og at stemmen hennes bærer like mange klangmaskiner som Britney Spears og Christina Aguilera.

Hvor mye som er Pinks egen fortjeneste vites ikke, men hun står i hvert fall oppført som en av låtskriverne på samtlige spor. Rancid-vokalist Tim Armstrong mye av skylda for "Try This", han har både skrevet og produsert 13 av låtene. Linda Perry fra 4NonBlondes var Pinks kreative partner på "M!ssundaztood" (2001), men nå er hun bare med på tre låter. Al Clay (A, Blur, Pixies) og Tom Lord-Alge (Blink-182, Live, Hanson) har mikset plata.

La deg likevel ikke lure av stjernenavnene, dette låter prosessor og gjennomsiktig løgn fra ende til annen. Nesten som en actionfilm. Du vet at alt er juks, men det er ganske tøft å se på likevel. I hvert fall i blant.

Så et lite hint om selvinnsikten hos Alicia Moore, aka tegneseriefiguren Pink: - De fleste følger bare etter bjellesauen, men jeg er ikke sånn. Jeg vil være den som leder an", sa Pink i lørdagens God Kveld Norge på TV2.

Drøm søtt, jenta mi.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hva var egentlig vitsen, P!nk?

(14.12.23) Lar du deg friste av P!nk i dobbelt "de luxe" CD-format? Ikke denne anmelder.


P!nk - bedre enn på lang tid

(17.02.23) P!nk var et friskt pust da hun i 2000 utga “Can't Take Me Home”. I en tid da de fleste unge artister var masseproduserte eks-Disney Channelprins(ess)er var det befriende med den råe og ærlige “Most Girls”. Her var ikke søtsuppe og kosemoseloveisforever og sånt ræl. P!nk var dønn ærlig i tekst og låtmateriale, med en rimelig fantastisk stemme.


Pink: The Truth About Love

(20.09.12) Det er gått fire år siden Pink sist gav lyd fra seg, da med Funhouse. Forventningene til hennes nye album ”The Truth About Love” er tilsvarende høye.


Bildespesial: Pink i Oslo Spektrum

(10.11.09) (Oslo/PULS): Det ble et tivolipreget show da Pink rullet inn i fullsatte Spektrum mandag kveld med spektakulære "Funhouse". PULS har bildene.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.