Pink:Try This

Halve moroa med platene til Jokke og Valentinerne var Christopher Nielsens tegneserier, og historien til "Et Hundeliv" var den aller beste. Med et ironisk skråblikk på popbransjen beskrev han Jokke som en konstruert løgn, regissert av dresskledte forretningsmenn med dollartegn i øynene.


Alicia Moore spiller en liknende rolle som "tegneseriefiguren" Pink, og i det siste nummeret "Try This" har hun tatt mål av seg å imitere en lang rekke popkollegaer. Alanis, Avril, Alicia, Aerosmith og Ryan Adams. Alle skal visst med på en gang.

Tidligere var Pink en whitetrashdiva med speisa hårfarge og rampeimage. Nå skal hun kombinere dette med et utall andre musikalske ansikter, i tillegg til å skape skandaleoverskrifter i sladrebladene.

Denne gangen har gutta i styrerommet tatt vann over hodet. Team Pink har overvurdert hvor mange parallellhistorier et poppublikum tåler. Selv jeg er forvirra, og hva skal man da tro at om en tolv år gammel jente?

"Trouble" er den første singelen. Pink spiller meningsløs collegerock gjennom et tonn av syntetiske datafiltre. Refrenget er bare akkurat bra nok for listetoppen, i hvert fall etter hun klina med Terminator-dama Kristanna Loken.

"God is a DJ" (som ikke må forveksles med Coolios låt med samme navn), er en blåkopi av Alanis Morissettes "Narcissus" fra "Under Rug Swept". Riktignok er refrenget mer Avril enn Alanis, men verset på "God Is A DJ" driver slavisk Alanis-imitasjon, både hva melodi og arrangement angår. Det låter knalltøft, men likheten er for påfallende til å ta det seriøst.

"Try This" er en veldig god karaokemaskin tenker jeg etter halvspilt plate. I det ene øyeblikket spiller hun møkkete stadionrocker, i det neste står hun i ankellang selskapskjole og ornamenterer over gatekul popsoul og R&B. Så går veien innom countrysjangeren, før hun igjen vender hjem til designpunkland.

"Try This" er ikke til å svelge som noe annet enn et musikalsk alternativ til Christian Valen.

Det eneste "personlige" preget i musikken er at låtene spilles med meteronomisk dansetiming, og at stemmen hennes bærer like mange klangmaskiner som Britney Spears og Christina Aguilera.

Hvor mye som er Pinks egen fortjeneste vites ikke, men hun står i hvert fall oppført som en av låtskriverne på samtlige spor. Rancid-vokalist Tim Armstrong mye av skylda for "Try This", han har både skrevet og produsert 13 av låtene. Linda Perry fra 4NonBlondes var Pinks kreative partner på "M!ssundaztood" (2001), men nå er hun bare med på tre låter. Al Clay (A, Blur, Pixies) og Tom Lord-Alge (Blink-182, Live, Hanson) har mikset plata.

La deg likevel ikke lure av stjernenavnene, dette låter prosessor og gjennomsiktig løgn fra ende til annen. Nesten som en actionfilm. Du vet at alt er juks, men det er ganske tøft å se på likevel. I hvert fall i blant.

Så et lite hint om selvinnsikten hos Alicia Moore, aka tegneseriefiguren Pink: - De fleste følger bare etter bjellesauen, men jeg er ikke sånn. Jeg vil være den som leder an", sa Pink i lørdagens God Kveld Norge på TV2.

Drøm søtt, jenta mi.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hva var egentlig vitsen, P!nk?

(14.12.23) Lar du deg friste av P!nk i dobbelt "de luxe" CD-format? Ikke denne anmelder.


P!nk - bedre enn på lang tid

(17.02.23) P!nk var et friskt pust da hun i 2000 utga “Can't Take Me Home”. I en tid da de fleste unge artister var masseproduserte eks-Disney Channelprins(ess)er var det befriende med den råe og ærlige “Most Girls”. Her var ikke søtsuppe og kosemoseloveisforever og sånt ræl. P!nk var dønn ærlig i tekst og låtmateriale, med en rimelig fantastisk stemme.


Pink: The Truth About Love

(20.09.12) Det er gått fire år siden Pink sist gav lyd fra seg, da med Funhouse. Forventningene til hennes nye album ”The Truth About Love” er tilsvarende høye.


Bildespesial: Pink i Oslo Spektrum

(10.11.09) (Oslo/PULS): Det ble et tivolipreget show da Pink rullet inn i fullsatte Spektrum mandag kveld med spektakulære "Funhouse". PULS har bildene.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.