John Cale: Extra Playful (EP)

En dynamisk Cale gir oss en 5-spors forsmak på neste års nye album.


Det er lenge siden John Cale fikk nok i et av rockens mest innflytelsesrike band; The Velvet Underground. Nærmere bestemt 43 år siden (joda, de ble gjenforent for en kort periode på 90-tallet). Etter en broket karriere med over 30 soloutgivelser, har han ingen planer om å pensjonere seg. Og det kan vi være glade for.

Say hello to the future and goodbye to the past slår han fast på den rocka og flotte åpningen med "Catastrofuk". "Whaddya Mean By That" er mer nedtonet, men ikke noe dårligere av den grunn. 69-åringen synger som vanlig med autoritet og det låter jo uforskammet bra.

Waliseren er i det lekne hjørnet på "Hey Ray". Hva skal man egentlig kalle dette her? Småfunky eksperimentell poprock muligens. Samme det. Snodig og fint låter det. "Pile A L'Heure" er med god hjelp av tekniske effekter blitt til en fin låt i balladetempo. Den noe sidrumpa avslutningen "Perfection" er svakest i mine ører. Men 4 av 5 er vel ikke så galt.

Extra Playful inneholder 5 ganske forskjellige låter. Resultatet er blitt en uforutsigbar og underholdende EP fra en superveteran som gjør som han selv vil. 9. november spiller CaleJohn Dee.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Loaded: Perfekte John Cale

(12.06.23) Jeg er ganske sikker på at folk rundt meg er ganske så lei av å høre JEGGLEDERMEGTILJOHNCALE og “sist jeg så ham var i 1991 eller kanskje det var 1992 på Rockefeller med et flygel og det var MAGISK” og “han har verdens vakreste dialekt” og “jeg bare EEEEEEEEELSKER The Gift, har du hørt den?” fordi ja. Jeg tror “Siri gleder seg til John Cale på Loaded” er årets underdrivelse.


John Cale - for ever and ever

(17.01.23) Mitt aller første møte med John Cale var Velvet Undergrounds "The Gift" fra 1968. Jeg var vel 12 eller 13 og hadde aldri hørt noe så fascinerende enkelt, dronende, vakkert og brutalt - og siden har jeg vært litt hekta på stemmen hans.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.


Jonas Fjeld setter fra seg bagen

(01.12.25) Dammen-folket kan ikke få nok av sin trubadur. Nå blir det ekstrakonsert på Bragenes torg, dagen før den siste - og største - konserten han noen gang har gjort som turnerende musiker.


Funk til du dør!

(01.12.25) Om du ikke visste bedre, kunne du tro du var invitert på en jam i Prince-fabrikken. The Bump Squad er funk, og atter funk. Men The Bump Squad er et heilnorsk orkester!


GrowN - og Purple og Marillion

(29.11.25) Vi ønsker mer aktivitet framover, både på scene og i studio.


Finland har så mye mer enn bare tusen sjøer!

(26.11.25) Fra ren dødmetall til mer gothdeathdoom og videre i retning av synthproggothdeathdoom og forbi ...


Ren konsertmagi, Dirty Loops

(26.11.25) Noen konserter treffer deg i mellomgulvet. Andre treffer deg rett i hjernen og rister rundt på alt du trodde du visste om popmusikk. Dirty Loops på Byscenen gjorde begge deler, med et smil, et glimt i øyet og en musikalitet som får vanlig dødelige musikere til å vurdere ny karriereplan.