John Cale: Extra Playful (EP)

En dynamisk Cale gir oss en 5-spors forsmak på neste års nye album.


Det er lenge siden John Cale fikk nok i et av rockens mest innflytelsesrike band; The Velvet Underground. Nærmere bestemt 43 år siden (joda, de ble gjenforent for en kort periode på 90-tallet). Etter en broket karriere med over 30 soloutgivelser, har han ingen planer om å pensjonere seg. Og det kan vi være glade for.

Say hello to the future and goodbye to the past slår han fast på den rocka og flotte åpningen med "Catastrofuk". "Whaddya Mean By That" er mer nedtonet, men ikke noe dårligere av den grunn. 69-åringen synger som vanlig med autoritet og det låter jo uforskammet bra.

Waliseren er i det lekne hjørnet på "Hey Ray". Hva skal man egentlig kalle dette her? Småfunky eksperimentell poprock muligens. Samme det. Snodig og fint låter det. "Pile A L'Heure" er med god hjelp av tekniske effekter blitt til en fin låt i balladetempo. Den noe sidrumpa avslutningen "Perfection" er svakest i mine ører. Men 4 av 5 er vel ikke så galt.

Extra Playful inneholder 5 ganske forskjellige låter. Resultatet er blitt en uforutsigbar og underholdende EP fra en superveteran som gjør som han selv vil. 9. november spiller Cale på John Dee.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Loaded: Perfekte John Cale

(12.06.23) Jeg er ganske sikker på at folk rundt meg er ganske så lei av å høre JEGGLEDERMEGTILJOHNCALE og “sist jeg så ham var i 1991 eller kanskje det var 1992 på Rockefeller med et flygel og det var MAGISK” og “han har verdens vakreste dialekt” og “jeg bare EEEEEEEEELSKER The Gift, har du hørt den?” fordi ja. Jeg tror “Siri gleder seg til John Cale på Loaded” er årets underdrivelse.


John Cale - for ever and ever

(17.01.23) Mitt aller første møte med John Cale var Velvet Undergrounds "The Gift" fra 1968. Jeg var vel 12 eller 13 og hadde aldri hørt noe så fascinerende enkelt, dronende, vakkert og brutalt - og siden har jeg vært litt hekta på stemmen hans.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.