John Cale: Extra Playful (EP)

En dynamisk Cale gir oss en 5-spors forsmak på neste års nye album.

Av Svein Mostad // 03.10.11

Det er lenge siden John Cale fikk nok i et av rockens mest innflytelsesrike band; The Velvet Underground. Nærmere bestemt 43 år siden (joda, de ble gjenforent for en kort periode på 90-tallet). Etter en broket karriere med over 30 soloutgivelser, har han ingen planer om å pensjonere seg. Og det kan vi være glade for.

Say hello to the future and goodbye to the past slår han fast på den rocka og flotte åpningen med "Catastrofuk". "Whaddya Mean By That" er mer nedtonet, men ikke noe dårligere av den grunn. 69-åringen synger som vanlig med autoritet og det låter jo uforskammet bra.

Waliseren er i det lekne hjørnet på "Hey Ray". Hva skal man egentlig kalle dette her? Småfunky eksperimentell poprock muligens. Samme det. Snodig og fint låter det. "Pile A L'Heure" er med god hjelp av tekniske effekter blitt til en fin låt i balladetempo. Den noe sidrumpa avslutningen "Perfection" er svakest i mine ører. Men 4 av 5 er vel ikke så galt.

Extra Playful inneholder 5 ganske forskjellige låter. Resultatet er blitt en uforutsigbar og underholdende EP fra en superveteran som gjør som han selv vil. 9. november spiller Cale på John Dee.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Loaded: Perfekte John Cale

(12.06.23) Jeg er ganske sikker på at folk rundt meg er ganske så lei av å høre JEGGLEDERMEGTILJOHNCALE og “sist jeg så ham var i 1991 eller kanskje det var 1992 på Rockefeller med et flygel og det var MAGISK” og “han har verdens vakreste dialekt” og “jeg bare EEEEEEEEELSKER The Gift, har du hørt den?” fordi ja. Jeg tror “Siri gleder seg til John Cale på Loaded” er årets underdrivelse.

John Cale - for ever and ever

(17.01.23) Mitt aller første møte med John Cale var Velvet Undergrounds "The Gift" fra 1968. Jeg var vel 12 eller 13 og hadde aldri hørt noe så fascinerende enkelt, dronende, vakkert og brutalt - og siden har jeg vært litt hekta på stemmen hans.

Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.

Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.

Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.

Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.

Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.

Endelig, Steffen Hissingby!

(04.11.25) Steffen Hissingby, 35 år fra Råde, gjør nå sitt etterlengtede debutalbum etter å ha vært en kjent sangstemme i det norske musikklivet i over 15 år. Nå har han endelig funnet sin egen lyd, som viser seg å være en kraftfull, ærlig og poetisk stemme som balanserer det personlige med det universelle.