Vellykket finsk-ukrainsk samarbeid

Et av mine guilty pleasures møtte jeg i Imatra i 2008 da jeg hadde feltarbeid der. Imatra er et meget underlig finsk tettsted i Sør-Karelen, et par kilometer fra grensa til Russland langs hovedfartsåren til St. Petersburg. Der ble jeg kjent med The Rasmus – jada, jeg liker søt emo pop også, så har jeg innrømmet det. Men Imatra, der de fleste innbyggerne er russere – enten styrtrike eller fattige arbeidere, ingen i mellom – var mitt første møte med store mengder russere. En selsom opplevelse.


Jeg hørte mye på The Rasmus en lang periode. Så datt de litt ut av minnet, før de dukket opp som Finlands bidrag til årets Melodi Grand Prix. For Oleg Psiuk, frontmann i ukrainske Kalush Orchestra (som vant årets MGP) var det visstnok stort å møte The Rasmus. “Alle unge ukrainere elsket The Rasmus!”

Møtet mellom de to banda har nå resultert i en ny versjon av The Rasmus sin megahit “In The Shadows” (fra "Dead Letters", 2003). Personlig syntes jeg "Dead Letters" kanskje var deres minst interessante skive, men i denne varianten med Kalush Orchestra har låta blitt voksen – og funker, selv for mine postemopopører!

Der kom elementene som låta trengte for å bli noe spesielt. Vokalen til Lauri Ylönen har blitt enda bedre med årene, og komplimenteres godt av vokalister Ivan Klimenko og Oleg Psiuk, og fløytespillerne Muzychuk Tymofii og Duzhyk Vitalii binder det sammen til en drivende god låt. Bra video har de fått til også!

The Rasmus har mange bra tekster, og “In The Shadows” er intet unntak. Den handler om en intern kamp, om å ikke gi seg før man har lyktes – en tekst som kan overføres direkte til Ukraina og ukrainere. Er det én ting som er sikkert, er det at de aldri kommer til å gi seg. Hvorvidt låta kan spre informasjon og være en viktig bidragsyter som sådan er jeg litt mer usikker på, men dersom det kan glede noen, er ingenting bedre enn det.

Det ryktes flere samarbeidsprosjekter, og det tror jeg kan bli spennende. Dette er to band som fungerer veldig godt sammen, og jeg håper vi ser mer til dem fremover.


Del på Facebook | Del på Bluesky

The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


The Rasmus som reinspikka pop?

(17.12.22) Rise åpner med «Live and Never Die» som hadde passet veldig bra som musikken i sluttscenen/rulletekstene til en "Thelma and Louise" der damene overlever og strener avgårde fra bilen, vel vitende om at de er frie. Hvilken knallstart!


NW Dag 2: Synth-ikoner og jærbuinger

(14.06.03) (Oslo/PULS): Etter at Linkin Park og The Sounds avlyste, ble det et reservepreget program på Norwegian Wood fredag. Litt lite folk til tross, festivalens andre dag ble også en musikalsk suksess - og litt mer sol enn dagen i forveien.


The Rasmus: Into

(12.12.01) Roll up! Roll up for the mystery tour! Jeg blir så glad av å høre denne plata at jeg simpelthen ikke kan motstå fristelsen av å ta denne kjente og kjære pop-introen i bruk. The Rasmus er noe av det mest feiende og friske pop/rock-bandet jeg hørt!


Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.


Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.


Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.


Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.


Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.


Endelig, Steffen Hissingby!

(04.11.25) Steffen Hissingby, 35 år fra Råde, gjør nå sitt etterlengtede debutalbum etter å ha vært en kjent sangstemme i det norske musikklivet i over 15 år. Nå har han endelig funnet sin egen lyd, som viser seg å være en kraftfull, ærlig og poetisk stemme som balanserer det personlige med det universelle.