Ellen Andrea Wangs supertrio

Mange vil kjenne henne fra Pixel og Gurls, men faste lesere av PULS trenger neppe noen videre presentasjon. Nå har neste års Artist in Residence i Molde slått seg i hop med den britiske gitaristen Rob Lut og den svenske trommeslageren Jon Fält. Ellen Andrea Wang befinner seg nå i segmentet der hun kan velge på aller øverste hylle.


Wang har komponert all musikken, men la meg dvele ved de to cover-låtene. Ornette Colemans «Lonely Woman» og David Bowie/Pat Metheney/Lyle Mays-komposisjonen «This is Not America». Hvilken teft hun har! «Lonely Woman» er å finne på «The Shape of Jazz to Come», et album mange mener er like retningsgivende for moderne jazz som Miles Davis’ «Kind of Blue». Begge ble utgitt i 1959. «This is Not America» ble i 1985 selve soundtracket til «The Falcon And the Snowman».

Trioen behandler begge låtene på utsøkt vis. Ornette Coleman var ikke først og fremst kjent for å skrive melodisk vakre ballader, men «Lonely Woman» er å finne blant jazzhistorias vâreste stykker musikk. Her utvikler låta seg til å bli temmelig «bråkete», der Rob Lut mot slutten slår seg alvorlig løs.

«This is Not America» framføres tro mot originalen, men likevel helt annerledes. Et godt eksempel på hvordan den beste popmusikken er i ferd med å skli inn i jazzens standard-repertoar.

Charlie Haden (1937-2014) er et forbilde for unge Wang, en klar inspirasjonskilde for dette albumet. Haden spilte bass med Ornette Coleman under innspillinga av «The Shape of Jazz to Come», og ble seinere mest kjent som orkesterleder i sitt Liberation Orchestra. Det er tidlig å komme med spådommer, men Ellen Andrea Wang (33) kan være på vei inn i en like oppsiktsvekkende karriere.

Ellen Andrea Wang er også en strålende vokalist. Kanskje er det årsaken til at komposisjonene hennes er så lett gjenkjennelige, i melodisk forstand? Musikken hun leverer denne gangen er velorganisert jazz, skapt av en trio som låter som om de kunne spille i blinde. Dette er virkelig ingen one woman’s job.

Ikke gå rundt i den trua at du ikke liker jazz, ikke før du har hørt «Closeness». Og ikke gi deg før du har kommet helt til avslutningssporet, «Wayfaring Stranger», en såkalt traditional. Vakrere musikk er vanskelig å finne, og da spiller det fint liten rolle om det er jazz eller folk eller pop.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Brian Blade med … Tuva Halse!

(10.08.26) Festivalmusiker Brian Blade ba spesielt om Bugge Wesseltoft og Mari Boine. Lite visste han om hva han fikk på kjøpet – for det var ikke lite!


Hun gjør det på sitt vis, Ellen Andrea Wang

(09.10.24) Ellen Andrea Wang har bedrevet mye innen musikken, og blir ofte omtalt som såkalt «sjangeroverskridende». Det er hun så absolutt, men la det ikke være noen tvil. Dette er jazz.


PULS møter Ellen Andrea Wang

(23.07.21) Hun er noe bortimot utrolig flink. Ellen Andrea Wang.


Ellen Andrea Wang - hun kan det meste

(21.07.21) Jazzen må være den mest svampaktige av alle musikalske genrer. Som en mangetentaklet blekksprut suger den til seg fra nær sagt alle kanter, noe Ellen Andrea Wang Trio viste med sin legering av pop, jazz og fusion.


Daniela Reyes nærmest hvisker seg til suksess

(15.08.20) Daniela Reyes mangler nok litt scene-erfaring. Men hun kommer langt med uimotståelig, beskjeden sjarm. Og viktigst: Skikkelig gode låter.


Alt går på skinner for Ellen Andrea Wang

(15.08.20) Ellen Andrea Wang er på egen hånd et helt orkester. Er hun den neste store eksportartikkelen i norsk jazz?


Rønsen møter: Ellen Andrea Wang

(19.07.20) Hun har fortsatt litt vondt for å forstå det, men det er helt sant: Ellen Andrea Wang er Artist in Residence under Moldejazz 2021.


Grrrrls! Grrrrrls! Grrrrls! Grrrrrls!

(16.02.18) De kaller det et musikalsk friminutt. Her må noen med makt og overtalelsesevne gripe inn.


Det tilgjengelige - midt mellom pop og jazz

(28.09.17) Hun holder fast ved sin oppskrift. Men er nok enda et hakk mer pop. Nydelig!


Det spriker - men hvilken elegant sprik!

(25.11.14) Jazz og pop og rock i skjønn forening, med bare et snev av jazzrock.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.