Det tilgjengelige - midt mellom pop og jazz
Hun holder fast ved sin oppskrift. Men er nok enda et hakk mer pop. Nydelig!
Ellen Andrea Wang er noe for seg sjøl i norsk musikkliv. En sak er at hennes hovedinstrument er den store ståbassen, i utgangspunktet lite «feminint». Viktigere er det at hun har det ene beinet i jazzen, det andre i popmusikken. Som solo-artist ser det ut til at mye nå går i retning pop. Men – ikke tro at du får listepop, heller ikke denne gang.
Jeg var begeistra da hun ga ut «Diving» for tre år siden. I dag er jeg enda mer entusiastisk. Ellen Andrea Wang kan dette med å være sofistikert, samtidig som hun er lett tilgjengelig. I så måte ligner hun på Unni Wilhelmsen. Det er faktisk lov å kunne mer enn C, G og D på gitaren. Test «Bad Blood», og du skjønner hva kontraster kan bety for en god låt. Dissonans – det kan være tingen sin, det!
Jazz og pop – altså en slags jazzpop? Egentlig ikke, fordi begrepet gir feil assosiasjon. Akkurat som jazzrock blir feil å bruke om Motorpsycho.
Hun produserer sjøl - synger, spiller bass, og piano. Med seg har hun sine faste medsammensvorne, Andreas Ulvo (keyboards) og Erland Dahlen (trommer). En samspilt combo, som det vel heter på stammespråket.
Ståbass? Ja, det er noe med dette gedigne instrumentet! I dette tilfellet, attpåtil i henda på en ung kvinne! Du behøver ikke gå lenger enn til tittelsporet, «Peace Prize», for å skjønne hva jeg mener. Dette groovet hadde rett og slett ikke vært mulig å frambringe med den bassgitaren som ellers preger pop- og rockmusikken.
Gromlyd fra start til mål. Jeg tror jeg nøyer meg med det.
ELLEN ANDREA WANG
Blank Out
Jazzland Recordings
Del på Facebook | Del på Bluesky