Hva er en Trubadur?

En vandringsmann uten hjemsted, en bohem uten borgerlig livsstil?


LARS KLESTRAND / Nice / 26.10.2019


I gammel tid ville vel merkelappene forenes med den allmenne oppfatningen av en fattig person som brukte sine evner til daglig brød; budskapet i sangene ble sjelden lagt merke til - kanskje ofte en fordel både for til- og utøvere.

Dagens visesangere er musikere, underholdere, komponister, forfattere og anerkjente kunstnere, de lever ubesværet i ethvert miljø og tar seg godt betalt for sine opptredener (beskrivelsen er av A4-format, og har selvsagt også sine mørke sider).

Det dukket opp viseklubber hvor unge mennesker fikk utfolde seg på godt og vondt, her fikk mange en åpning for en senere karriere, noen tok vel vare på musikk og tekst, andre oppdaget, heldigvis kanskje, sine mangler på ideer, instrumentferdigheter og talent.

Jeg har vært på konserter med Ø. Sunde, Benny Borg, Erik Bye, Preuss, Caroline Waters, Lillebjørn
Nilsen, Jan Eggum, Bjørn Eidsvåg, Kari Svendsen m.fl. - nå nylig med Lars Klevstrand, og denne konserten åpnet øyne og ører for hva denne musikk- og tekstsjangeren virkelig står for.

Vi fikk et innblikk i og en forståelse for hva det krever å være «topptrubadur» i dagens mangfoldige musikkuttrykk, gitarspill på høyt profesjonelt nivå, en røst som kan måle seg med de beste utenlandske artister, og ikke minst en fantastisk evne til kommunikasjon med og oppmerksomhet fra publikum.

Artister (ofte en misbrukt tittel ) av høy klasse skal altså ikke bare spille eller synge bedre enn bra,
men må ha denne udefinerbare kontakten med publikum, og den merkes fort.

Etter en konsert: «Hun spilte jo helt utrolig fiolin!» «Jo da, hun var pen og spilte veldig mange toner veldig fort. Men manglet dessverre gnisten mellom seg og tilhørerne.»

Konserten med Lars Klevstrand ble et eksempel på at det ikke bestandig er musikken og teksten som
er viktigst, framførelsen kan gjøre gråstein til gull.

LARS KLESTRAND
Nice, 26. oktober 2019


Del på Facebook | Del på Bluesky

Lun aften med visekunstneren Lars Klevstrand

(13.02.25) Men visesangen var ikke død. Og den kommer i hvert fall ikke til å dø så lenge Lars Klevstrand holder det gående.


Lars Klevstrand om livet mellom viser og jazz

(23.05.22) Er visesangen “ute”? Uhøytidelig, men kanskje også selvhøytidelig? Vi er på talefot med Lars Klevstrand.


Noe mer stødig enn pionéren Lars Klevstrand?

(18.05.22) Lars Klevstrand er en pionér. Og en tradisjonsbærer. Forklaring følger.


Hils på Rudolf Nilsen - igjen

(20.12.19) Musikken er fin. Men dette er Rudolf Nilsens plate, nok en gang.


Kari Bremnes og Lars Klevstrand: Tid Å Hausta Inn

(09.05.01) I 1983 kom ei samling av noen av Olav H. Hauges og Hans Børlis vakreste og sterkeste tekster ut på, plate tonsatt av Per Indrehus og framført henholdsvis av Kari Bremnes og Lars Klevstrand. Plateselskapet har siden sett sine beste dager, masteren forsvant og hele produksjonen gikk mer eller mindre i glemmeboka. Heldigvis blei masteren funnet og nå foreligger musikken på CD for første gang - og du verden som den har tålt tidens tann.


Corell / Nilsen / Svendsen / Klevstrand: På Stengrunn

(01.05.01) Den som ikke absolutt , skal selvfølgelig gjøre alt annet enn å jobbe 1. mai! Jeg gjør ett unntak for "På Stengrunn"-gjengen og han som hadde ansvar for det hele, Rudolf Nilsen. Gratulerer med dagen!


Lars Klevstrand: Vinternatt

(07.02.01) Det er noe opphøyetI over Lars Klevstrand. Slik jeg oppfatter d´herrer radikale kunstnere er de ikke nødvendigvis like som personer - likevel: Hver gang jeg hører Lars Klevstrand, kommer jeg tilå tenke på forfatteren Edvard Hoem. Og jeg er helt sikker på at dette ikke har å gjøre med deres fortidige felles politiske plattform. Det har noe med kunstnerisk… opphøyethet å gjøre. Jeg finner ingen bedre karakteristikk. Kan du huske sist gang Lars Klevstrand begikk noe du har tenkt på som likegyldig?


Alle tiders Tigerbalsam

(09.04.99) - Oslo; vekker navnet glede...? Slik lyder det i åpninga på revyen ”Tigerbalsam” på Scene West. Vi jodler ut i storbynatta, og utsteder med den største glede en solid garanti: Herfra kommer du til å vandre med et bredt smil rundt munnen – og natta er heldigvis ennå ung.


We are The Goon Squad ... og som de kom!

(11.01.26) Årets første konsert for min del, og standard er satt. En feiring av David Bowie. Jeg håper at det blir på Rockefeller neste år!


Eventyrlig morsomt om The Beatles i Norge!

(09.01.26) Vil du ha ei coffee table-bok om The Beatles? Ei bok alle som har noen år på baken bare MÅ begynne å bla i? Sigbjørn Stabursvik kommer deg til unnsetning.


En basalt fundamentert suksess

(07.01.26) Poesi, tilsatt musikk. Det er vel strengt tatt oppskriften på all populærmusikk? Steinar Raknes og Lars Saabye Christensen gjør dette til en ganske annen kunstform.


Staxrud Allstars fyrte av nyttårsraketten

(04.01.26) Ingen hadde det så moro som musikerne selv, og aller mest Eivind Staxrud, når musikeren fra Ås inviterte til AC/DC med noe attåt. Det som skilte denne konserten fra andre cover- og tributeband var det vanvittige stjernelaget på scenen, og at enkelte hadde direkte relasjoner til låtene.


Våre anmelderes 10 på Topp 2025

(31.12.25) PULS-toppen 2025? Selvfølgelig har vi ikke greid å samle oss. Men vi finner faktisk to album på tre forskjellige lister - Alan Sparhawks "Alan Sparhawk with Trampled by Turtles", Swans' "Birthing" og Seigmens "Dissonans".


Rund gjerne året av med Richard Ashcroft

(30.12.25) En av indie-popens store melankolikere, ikke minst en melodisnekker av rang. I forkant av jula slenger Richard Ashcroft et riktig så kosete album inn under treet.