Lars Klevstrand: Vinternatt

Det er noe opphøyetI over Lars Klevstrand. Slik jeg oppfatter d´herrer radikale kunstnere er de ikke nødvendigvis like som personer - likevel: Hver gang jeg hører Lars Klevstrand, kommer jeg tilå tenke på forfatteren Edvard Hoem. Og jeg er helt sikker på at dette ikke har å gjøre med deres fortidige felles politiske plattform. Det har noe med kunstnerisk… opphøyethet å gjøre. Jeg finner ingen bedre karakteristikk. Kan du huske sist gang Lars Klevstrand begikk noe du har tenkt på som likegyldig?


Han er mannen bak melodien til en av de aller fineste sangene jeg kan huske å ha hørt. Tidlig på 70-tallet leverte han "Storbynatt" – til tekst av Rudolf Nilsen. Jeg velger bevisst å formulere det slik, til tross for at salige Nilsen la inn årene sånn rundtomkring tjue år før Klevstrand fant sitt eget liv – uavhengig av sin mors navlestreng.

Størsteparten av disse bortimot 30 åra har han valgt å leve et kunstnerliv i relativ stillhet. Jeg har vondt for å tro at han lenge av gangen har hatt vanskeligheter med å få det til å gå rundt; likevel er det slik at han veldig bevisst har valgt et scenisk liv langt, langt utafor rampelyset:

Til de grader: Sammenlikna med sin nære kollega og samarbeidspartner gjennom mange år - den ytterst tilbakeholdne og beskjedne Lillebjørn Nilsen - er Lars Klevstrand for den reneste offentlige stumhet å regne. For alt jeg veit, kan de ha ganske så sammenfallende motiver for å skjerme seg mot den stadig mer fordummende talboide virkelighet.

Lars Klevstrand er en fremragende gitarist. Men – ved siden av å tolke – ligger hans fremste talent i å synge, og å komponere. Når han har skrevet alle melodiene til dette albumet, er han med andre ord av dem som med rette stoler på egne krefter.

Det tekstlige er likeledes valgt med utsøkt smak: Erik Bye, Rudolf Nilsen, Bodil Dyb, Pär Lagerqvist, Harald Sverdrup, Inger Hagerup, Hans Børli.

Klevstrand velger å gi disse lyrikerne utprega moderne melodiføring. Coolt!

Dette innebærer ikke rock eller house eller techno eller dub eller noe i den retning. Vi snakker heller samtidsmusikk – og jazz. Ikke det beste utgangspunktet for å bli rik på P4 – men dét skal da heller ikke brukes mot ham. I hvert fall ikke i PULS!

Likevel kan jeg ikke noe for – og dette er selvfølgelig et meget subjektivt syn – at jeg tidvis får nok. Og litt mer enn det. Det er helt greit å gjøre det vanskelig; publikum har ganske sikkert bare godt av å bli utfordra. Men hva er hensikten med å gjøre det… utilgjengelig?

Med "Sne" som eksempel, mener jeg å eksemplifisere at Klevstrand tidvis kommer i skade for å begå utilnærmelig feinschmeckeri. Dette er materiale som i mine ører mest av alt minner om hva oppvoksende instrumentalister blir presentert for som etyder; verk man skal framføre som for sin lærer for å vise at man er i stand til å beherske sitt instrument – reint teknisk. Men for publikum…?

For all del; alle må ikke på død og liv skrive like enkle melodier som Ulf Lundell gjør. På den andre side; må man på død og liv gi seg ut på ei reise over de sju maj7/dim/sus4-hav? Den ferden som finner sted på andre sida av Steely Dan?

Jeg har lært meg til virkelig å like denne plata. Men du skal vite at kjærligheten ikke har kommet rekandes på ei fjøl.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Lun aften med visekunstneren Lars Klevstrand

(13.02.25) Men visesangen var ikke død. Og den kommer i hvert fall ikke til å dø så lenge Lars Klevstrand holder det gående.


Lars Klevstrand om livet mellom viser og jazz

(23.05.22) Er visesangen “ute”? Uhøytidelig, men kanskje også selvhøytidelig? Vi er på talefot med Lars Klevstrand.


Noe mer stødig enn pionéren Lars Klevstrand?

(18.05.22) Lars Klevstrand er en pionér. Og en tradisjonsbærer. Forklaring følger.


Hils på Rudolf Nilsen - igjen

(20.12.19) Musikken er fin. Men dette er Rudolf Nilsens plate, nok en gang.


Hva er en Trubadur?

(28.10.19) En vandringsmann uten hjemsted, en bohem uten borgerlig livsstil?


Kari Bremnes og Lars Klevstrand: Tid Å Hausta Inn

(09.05.01) I 1983 kom ei samling av noen av Olav H. Hauges og Hans Børlis vakreste og sterkeste tekster ut på, plate tonsatt av Per Indrehus og framført henholdsvis av Kari Bremnes og Lars Klevstrand. Plateselskapet har siden sett sine beste dager, masteren forsvant og hele produksjonen gikk mer eller mindre i glemmeboka. Heldigvis blei masteren funnet og nå foreligger musikken på CD for første gang - og du verden som den har tålt tidens tann.


Corell / Nilsen / Svendsen / Klevstrand: På Stengrunn

(01.05.01) Den som ikke absolutt må, skal selvfølgelig gjøre alt annet enn å jobbe 1. mai! Jeg gjør ett unntak for "På Stengrunn"-gjengen og han som hadde ansvar for det hele, Rudolf Nilsen. Gratulerer med dagen!


Alle tiders Tigerbalsam

(09.04.99) - Oslo; vekker navnet glede...? Slik lyder det i åpninga på revyen ”Tigerbalsam” på Scene West. Vi jodler ut i storbynatta, og utsteder med den største glede en solid garanti: Herfra kommer du til å vandre med et bredt smil rundt munnen – og natta er heldigvis ennå ung.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.