Roskildefestivalen 2012: The Roots

The Roots kom til Orange Scene, men det var kanskje litt for tidlig på dagen, selv med en trommisstjerne som Questlove og en god utgivelse med Undun nylig. Mange coverlåter og et voldsomt publikumsfrieri til tross – The Roots nådde ikke opp til toppen av treet.


The Roots / /


I begynnelsen ble det zoomet inn på bandets Roland V-8, som trolig er ny. Vi fikk mye ”god festival” og ”Roskilde!”, som låt mer som ”Ross, kill!” for utrente ører. For å forsøke å tekkes publikum kjørte de en coverversjon av ”Jungle boogie” ganske tidlig i settet, men det var høy festivalstol- og køsittefaktor her også, særlig da de holdt på å dra en ”take it down low”, som rastagutta gjør.


Foto: Jonas Bråthen

Sjelden har vi sett så mange lange jamsessions på Orange Scene, i det minste ikke siden Red Hot Chili Peppers på samme sted for en tid tilbake. De gjorde blant annet en lang tromme- og perkusjonssolo ganske tidlig, for virkelig å understreke at Questlove er en av verdens råeste trommiser.

De tok seg opp da en fra blåserekka gikk ut blant publikum, og de nådde et skikkelig klimaks med klassikeren ”I got you” og en litt rocka versjon av ”The seed”. Det virket å være mye pliktoppmøte, men de som trolig ikke har et nært forhold til The Roots fra før ble med på dette. Det var et problem at køen til Bruce Springsteen strakk seg over hele Festivalplassen, og det hjalp ikke at sola hadde tittet frem og slått slappe festivalgjengere ned i stolene sine.


Foto: Jonas Bråthen

Vi fikk ekstremt mange musikalske krumspring, og det var en og annen elpianosolo som fikk sperret opp øynene på publikum. I tillegg er det obligatorisk å anerkjenne trommingen til ?estlove, men jammene ble bare for mye for en festivalkonsert. Mye av materialet de gjorde var kult, men det ble lange jammer på annenhver låt. Det varte og rakk, og det hadde kanskje vært mye fetere på en scene som for eksempel Arena.

Til tross for mye ”Roskilde, clap your hands”-improlåter og freestyling var det bare ikke den opplevelsen Orange Scene skal gi. De spilte en del låter fra den nye skiva, Undun, men den låter så utrolig mange ganger kulere på anlegg. Denne konserten bar preg av et show ment for blodfansa, ikke en gig som skulle tekkes et festivalpublikum. Dessverre, får man si, for de som ikke har et nært forhold til The Roots fra tidligere.


Foto: Jonas Bråthen


Del på Facebook | Del på Bluesky

Roskildefestivalen 2012: Yelawolf

(09.07.12) Å være rapper på Roskildefestivalen er en utakknemlig jobb, men det måtte en rapper til for at vi skulle få se årets første stagedive i Cosmopol – Roskildefestivalens selverklærte hiphopscene. Yelawolf ulte låtene sine utover publikum med entusiasme.


Roskildefestivalen 2012: Björk

(09.07.12) Årets siste konsert var lenge et stort usikkerhetsmoment. Björk skal lenge ha vurdert å avlyse på grunn av en stemmebåndsbetennelse, men kom til Orange Scene med oransje parykk på festivalens siste dag for å holde The Orange Feeling gående.


Roskildefestivalen 2012: Amadou et Mariam

(09.07.12) Amadou Bagayoko og Mariam Doumbia har særegenheten som kreves for å skape en mangfoldig festival. På Orange Scene fikk vi søndag kveld et gjensyn med det blinde musikerekteparet, som syntes å ha det ekstremt morsomt på scenen.


Roskildefestivalen 2012: Dr. John and the Lower 911 featuring John Cleary

(08.07.12) Søndag formiddag fikk de heldige fremmøtte oppleve voodoomagi og heksekunster fra heksedoktoren Dr. John på Arena. Vi ble for en stakket stund tatt med til New Orleans, og er det noen som fremstår som sjef på Festivalplassen, så er det Dr. John.


Roskildefestivalen 2012: Bruce Springsteen and the E Street Band

(08.07.12) Alt vi i Puls tidligere har meldt om folkehav på Roskildefestivalen må omdefineres; et enormt antall mennesker hadde tatt veien til Orange Scene lørdag kveld. The Boss leverte varene med både nye låter og klassikere.


Roskildefestivalen 2012: Jack White

(07.07.12) Mot slutten av Jack Whites konsert på Orange Scene trodde nok mange at de var på fotballkamp – maken til allsang har vi ikke hørt noe sted utenfor Ukraina og Polen i sommer.


Roskildefestivalen 2012: Hank3

(07.07.12) Hank 3, eller Hank Williams III, leverte et forrykende show med en time whiskeymarinert outlaw punk n’ country. Plutselig dukket sideprosjektet og doom thrash metal-bandet Assjack opp på scenen og sjokkerte publikum, og det var ikke akkurat den hellige treenighet som åpenbarte seg på Odeon.


Roskildefestivalen 2012: Janelle Monae

(06.07.12) Janelle Monae har markert seg stort i motebildet i år, og i musikkverdenen er hun fra nå av kjent for å være en av de få som har fått muligheten til å spille på Roskildefestivalen to år på rad. Fjorårets konsert skal ha vært en av de klart beste, og publikum gledet seg stort til å se henne igjen.


Roskildefestivalen 2012: The Cure

(06.07.12) Legendene i The Cure viste seg å være en av tidenes festivalopplevelser, og de holdt det gående i over tre timer. Dette var en konsert som kan vise seg å være et høydepunkt, uansett når publikum valgte å komme.


Roskildefestivalen 2012: The Shins

(06.07.12) Det ble en sprikende åpning av Arena fra James Mercer og resten av The Shins. Vi fikk både nedturer og høydepunkter på festivalens første dag.


Lange køer og lange jams

(25.08.08) The Roots redder hip hop, men behøver ikke å redde rock'n roll også.


The Roots: The Kings of Hip-Hop!

(16.11.06) (Oslo/Puls): Hip-Hop bandet The Roots (eller The Legendary Roots Crew som de kaller seg) er nok en gang innom Norge, til stor glede for alle musikk-elskere. Dette er det kritikerroste bandet som nesten ingen kjøper CD’ene til, men som man for alt i verden ikke vil gå glipp av live. En røff mix av funk, rock og jazzy rap gjør dem elsket av alle, men fikk folk hva de hadde håpet på? Så absolutt, og enda litt til.


The Roots – en ny standard

(11.07.99) Philadelfia-bandet The Roots har ry på seg for å være et av hip hop-verdenens ypperligste liveband. Det er ikke hele sannheten. De er et av den moderne musikkverdens generelt beste liveband, uansett sjanger - i hvert fall å dømme etter denne oppvisningen av rap-kunst under Roskildes nattehimmel.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.