Lange køer og lange jams

The Roots redder hip hop, men behøver ikke å redde rock'n roll også.


The Roots / /


The Roots, ass. Kult band. Hver gang jeg blir lei meg og gråter og ikke får sove fordi noen har ødelagt hip hop, kommer The Roots og er dritkule og bare "halla, hei, se på oss - vi kan rappe og spille ordentlig musikk på sånn ordentlige instrumenter, også liker vi fred og kjærlighet og greier." Jeg er helt sånn "åh, jeg digger dere ass. Dere er bare konge lissom!" Og de bare "vi veit!" Og jeg lukker øynene og sovner med en gang og drømmer fantastiske drømmer hvor ?uestlove og jeg hopper rundt i en grønn eng og synger Pass The Popcorn mens Black Thought gjør klar verdens beste piknik og kaster popcorn opp i været og det regner over oss og smaker skikkelig, skikkelig godt.

Og jeg er tydeligvis ikke alene om den følelsen. Køen fra inngangen til Sentrum Scene torsdag kveld gikk helt rundt til Deli'n på hjørnet. Lange køer til rapkonserter pleier å være åsted for et par vonde situasjoner i løpet av en kveld, og hadde dette vært en The Game-konsert ville Natteravnene sannsynligvis hatt hendene fulle med å sørge for at fansen ikke ble aggressive og ikke slo hverandre ned. Heldigvis for dem er The Roots et band som mønstrer et langt roligere og mer intellektuelt publikum. Vaktene kunne ihvertfall konsentrere seg om andre ting, som for eksempel å sjekke røykpakker (kjære vakt: hvis jeg har en joint i tipakningen min sier jeg ikke "ja" når du spør. Men takk for tilliten). Men til tross for disse omstendelige sikkerhetstiltakene, tok det ikke lang tid før hele galleriet luktet granbar.

Kanskje ikke noen dum idé å røyke bort ting som den tilsynelatende endeløse hyllesten til Bob Dylan midtveis i konserten - ræva. Men da den enorme hiten You Got Me gled over i et grandiost gitarrunkemaraton (som også fungerte som drikkepause) før den fløt tilbake og nådde klimaks i en siste gjentagelse av Erykah Badus/Jill Scotts refreng, for anledningen sunget av gitarist Captain Kirk Douglas - da var det godt å være på konsert! Et par låter til, etterfulgt av et ekstranummer eller to, sørget for en solid avslutning som forsikret alle tilstede om at vi som prøver å like hip hop - uansett hvor dårlig den behandler oss - kan sove godt noen år til.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Roskildefestivalen 2012: The Roots

(08.07.12) The Roots kom til Orange Scene, men det var kanskje litt for tidlig på dagen, selv med en trommisstjerne som Questlove og en god utgivelse med Undun nylig. Mange coverlåter og et voldsomt publikumsfrieri til tross – The Roots nådde ikke opp til toppen av treet.


The Roots: The Kings of Hip-Hop!

(16.11.06) (Oslo/Puls): Hip-Hop bandet The Roots (eller The Legendary Roots Crew som de kaller seg) er nok en gang innom Norge, til stor glede for alle musikk-elskere. Dette er det kritikerroste bandet som nesten ingen kjøper CD’ene til, men som man for alt i verden ikke vil gå glipp av live. En røff mix av funk, rock og jazzy rap gjør dem elsket av alle, men fikk folk hva de hadde håpet på? Så absolutt, og enda litt til.


The Roots – en ny standard

(11.07.99) Philadelfia-bandet The Roots har ry på seg for å være et av hip hop-verdenens ypperligste liveband. Det er ikke hele sannheten. De er et av den moderne musikkverdens generelt beste liveband, uansett sjanger - i hvert fall å dømme etter denne oppvisningen av rap-kunst under Roskildes nattehimmel.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.