The South: The South
En sørgelig oversett gjeng fra Trondheim. Eller Sør-Trondheim, burde jeg kanskje si.
Debuten fra 2009 gikk meg hus forbi. Dessverre – for »A Place to Start» er enda bedre. Mer stilrein. Men la oss holde oss til det selvtitulerte andrealbumet som foreligger i disse dager.
The South spiller sørstatsinspirert rock, men ikke tenk «Sweet Home Alabama». The South er et sofistikert band innen sin sjanger. Mye nærmere The Band og Grateful Dead – med den vesentlige forskjellen at Dead aldri var i nærheten av å spille så tight.
Besetninga er så vidt jeg kan forstå streit rockeband med piano/orgel – og organisten har nok å gjøre. Ta vekk ham fra lydbildet, og du har å gjøre med et helt annet band. Han får bred nytte av alt han veit om diverse akkordprogresjoner; The South opererer ikke med enkle tregrepslåter. Tvert i mot. Sånn sett – altså hva komposisjonsteknikken angår – ligner de mer på Elton John enn Chuck Berry.
De har fått med seg Ida Jenshus i en balladeduett. Vakkert – men kanskje i overkant søtt? Jeg syns det. Og det er her jeg mener å ane en retning jeg ikke helt er bekvem med. Når de drar inn blåsere, gjør de det i form av de aller mykeste arrangementene trombonisten James Pankow skreiv for Chicago.
I den ambisiøst anlagte «I’ll Be the One» går de regelrett Pink Floyd i næringa! Det låter fint, for all del, og det musikalske er på plass, sett fra alle mulige synsvinkler. Men er det denne veien The South bør gå?
Dette kan de lure på i øvingslokalet, mens de bør kunne se resultatet fra kassaapparatene lyst i møte. For dette er ei fin plate! (Og da har du selvfølgelig for lengst skjønt at du kan dra med deg debuten i samme slengen.)
Del på Facebook | Del på Bluesky