Eivind Aarset: Sonic Codex
Skal man plukke ut en tendens i ung norsk jazz for tida, må det bli tendensen til støy og til utagerende, fritt samspill. Eivind Aarset har i en årrekke ligget i front på dette feltet. Han er nok den norske gitaristen som ville brukt kortest tid på å øve inn et halvannen times sett som vikar for Slash i Guns n Roses, men han gidder åpenbart ikke å holde på med slikt lenger. Når sant skal sies, har han vel brukt om lag de siste tjue åra av sitt musikerliv på helt andre ting enn tungrock.
Kommersielt har han hatt mest suksess som medlem av gruppene til Anne Grete Preus, Bjørn Eidsvåg og Nils Petter Molvær. Det han stelte med i lag med sistnevnte under årets Moldejazz, var bare helt fantastisk!
Som soloartist beveger han seg lenger ut i ytterkantene, og dette skal forstås på flere måter. Musikken er gjennomgående mye særere enn Nils Petters; mange vil nok mene Aarset solo er hakket mer moderne. Men det handler også om volum og stemning. Fra det sarteste sarte, til støykaskader med en hylende gitar midt inni.
Aarset har også utvikla en gitartone som ofte kan minne om Terje Rypdals Dröbak Saray er et illustrerende eksempel uten at dette skal få deg til å tro at han er på vei til å bli noen slags Rypdal-kloning. For det er han så avgjort ikke. Det de to har til felles, er først og fremst en høyt utvikla forskertrang.
Ønsker du et innblikk i denne platas kontraster, går du til spor fem og seks. Still Changing et melodisk stykke vals, mens Black Noise/White Silence er støy med labber borti industrimetal-området.
Aarset har med seg Wetle Holte, Audun Erlien (og Marius Reksjø.
Sonic Codex er til fingerspissene perfeksjonistisk skrudd sammen. Et gjennomført lekkert album.
Del på Facebook | Del på Bluesky