Eivind Aarset: Sonic Codex

Skal man plukke ut en tendens i ung norsk jazz for tida, må det bli tendensen til støy – og til utagerende, fritt samspill. Eivind Aarset har i en årrekke ligget i front på dette feltet. Han er nok den norske gitaristen som ville brukt kortest tid på å øve inn et halvannen times sett som vikar for Slash i Guns ’n Roses, men han gidder åpenbart ikke å holde på med slikt lenger. Når sant skal sies, har han vel brukt om lag de siste tjue åra av sitt musikerliv på helt andre ting enn tungrock.



Kommersielt har han hatt mest suksess som medlem av gruppene til Anne Grete Preus, Bjørn Eidsvåg og Nils Petter Molvær. Det han stelte med i lag med sistnevnte under årets Moldejazz, var bare helt fantastisk!

Som soloartist beveger han seg lenger ut i ytterkantene, og dette skal forstås på flere måter. Musikken er gjennomgående mye ”særere” enn Nils Petters; mange vil nok mene Aarset solo er hakket mer moderne. Men det handler også om volum og stemning. Fra det sarteste sarte, til støykaskader med en hylende gitar midt inni.

Aarset har også utvikla en gitartone som ofte kan minne om Terje Rypdals – ”Dröbak Saray” er et illustrerende eksempel – uten at dette skal få deg til å tro at han er på vei til å bli noen slags Rypdal-kloning. For det er han så avgjort ikke. Det de to har til felles, er først og fremst en høyt utvikla forskertrang.

Ønsker du et innblikk i denne platas kontraster, går du til spor fem og seks. ”Still Changing” et melodisk stykke vals, mens ”Black Noise/White Silence” er støy med labber borti industrimetal-området.

Aarset har med seg Wetle Holte, Audun Erlien (og Marius Reksjø.

”Sonic Codex” er til fingerspissene perfeksjonistisk skrudd sammen. Et gjennomført lekkert album.


Del på Facebook | Del på Bluesky

khmer Khmer KHMER khMEEEEEEEEER

(26.03.26) Elegant. Sofistikert. Florlett. En overmøblert scene til tross - "Khmer" er intenst tungt, men likevel delikat.


Oh, what a perfect day!

(07.06.21) Etter en herlig lang dag i bilen gjennom vakkert landskap, en perfekt road trip dag, sier kompisen “Være med på konsert da vel?” Mjaaa, hvem spiller, hva slags konsert? “Eivind Aarset og Jan Bang. Noe jazzgreier.”


Et mesterlig, ambient reisverk

(13.03.20) Vi lytter til et musikalsk «reisverk» som behøver konsentrasjon og tonal oppmerksomhet for å holde følge med musikken i all sin komplekse enkelhet.


Fredag den 13: Eivind Aarset & Jan Bang

(10.03.20) Vi har fått en forhåndslytt, og det er kanskje unødvendig å si at vi liker lyden av herrene Aarset & Bang? Fredag kommer «Snow Catches on Her Eyelashes».


Gitarjazz!

(06.03.11) Ta en forsøksvis titt inn i ”T4”, sier jeg – og du vil umiddelbart forstå at Brian Eno ville gitt nærmest hva som helst for å få lov til å jobbe med dette bandet.


Eivind Aarset's Électronique Noire: Light Extracts

(18.09.01) Hvor man enn snur og vender seg: Eivind Aarset har høy stjerne, både i norsk og utenlandsk musikkliv. Han beveger seg i alle slags grenseland og er like velkommen overalt. Det inntrykket blir på ingen måte svekka med hans andre solo-utgivelse.


Drecker og Molvær vertskap i snøhule

(31.01.01) Under årets by:Larm i Tromsø vil bl.a. Anneli Drecker og Nils Petter Molvær bidra under årets bestillingsverk, Global Tempera. Sammen med musikere fra USA, Tuva og Tunisia skal de bryte musikalske grenser og knytte globale bånd.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.