Billy Idol: Devil's Playground

Han har vært farlig nær ved å dukke opp i mange "Where Is He Now?"-kolonner i verdenspressen. Men siden han dukket opp i flysetet på slutten av "The Wedding Singer" har han bygd opp karrieren igjen. Og nå er han igjen klar for å lage en helvetes fest.


Sveisen er den samme, og vaskebrettet er intakt. Og kanskje aller viktigst for mange: Fremdeles har han heldigvis med seg kanskje den tøffeste gitaristen som finnes der ute - Steve Stevens.

Devil's Playground er ikke lagd for noe annet enn å ha det gøy; det samme som lytterne garantert vil få når de truer nabofreden med Billy Idols første langspiller på 12 år.

Produksjonen på Idols plater på 80-tallet var preget av det de fleste plater var fra samme tidsepoke; kalde, syntetiske og livløse. Derfor kler det Billy Idol meget bra å kunne gi ut en plate med en intens midt-i-trynet-produksjon signert Keith Forsey, som faktisk også produserte Idols plater fra 80-tallet i tillegg til at han var medlem av The Psychedelic Furs.

"Super Overdrive" og "World Comin' Down" setter standarden tidlig, og sistnevnte har så kuul gitarsolo at du ikke har sjans å la være fjernkontrollen for å være i Steve Stevens guitar heaven bare én gang til. Gitarfiguren på "Romeo's Waiting" er også hentet fra øverste hylle i verdens høyeste gitarfills-reol.

Singelen "Scream" er lagd over samme lest som klassikeren "Rebel Yell" mens "Yellin' At The Christmas Tree" får deg til å lure på hva som er gærnt med kalenderen til Billy. Men en morsom låt er den iallefall.

Skal du ha bare én partyplate i år, er Devil's Playground intet dårlig tips. Spekket med humor, energi, rockeklisjéer og godt pågangsmot - dette var faen meg morro!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vel blåst, Billy Idol!

(10.05.25) Du skal ikke skue hunden på hårene. Heller ikke Billy Idol. Popskive? Seriøst, Billy?


SRF: Billy Idol på villspor

(13.06.10) (Sölvesborg/PULS): "What the hell is this place?", sier Billy Idol til gitaristen sin og får svaret "Malmö". Så ramler de inn i det som skal være publikumsfrieren "Malmö Woman" til slutt - ganske langt unna Malmö. Men Billy Idol var noe desorientert før vi kom så langt også.


Generation X: K.M.D. - Sweet Revenge 1979 (LP)

(23.03.01) Britiske Generation X, med superposøren Billy Idol, aka William Broad i spissen, ga ut to klassiske punkalbum på slutten av 70-tallet. Denne skiva var tiltenkt som den tredje, og spilt inn et halvt år etter det Ian Hunter-produserte Valley Of The Dolls. Antakelig var det låter som "Dancing With Myself" og "Triumph" som dreiv bandet i studio såpass umiddelbart etterpå, for summa summarum er de beholdninga på dette mimremerket over et av bandene som sprang ut av Sex Pistols' following The Bromley Contingent.


Sombr - indie-pop/rock-stjerne?

(11.11.25) Han headliner fredagen på Øya neste år. Hvor god er Sombr?


Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.


Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.


Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.


Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.


Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.