Vel blåst, Billy Idol!
Du skal ikke skue hunden på hårene. Heller ikke Billy Idol. Popskive? Seriøst, Billy?
«Billy, da, hva holder du på med?» Mange har hørt meg si det de siste årene, mest fordi gamlebilen min het Billy. Sammen har vi tilbakelagt mange mil - men kanskje ikke like mange som det er fra Ekebergsletta til «Dream Into It».
Popskive? Seriøst? Billy, da. Og som med flere skiver, er første tanke at den egentlig burde hatt en annen låtrekkefølge. Ved neste gangs gjennomlytting hører jeg faktisk på tekstene.
«So the album is a little bit about the story of my life, almost in chronological order. That's how we've even done the track listing. We didn't do it like that in the old days. You always did it with a hit single first and the second single second. But this album is telling a story, that's the story of my life.»
I et intervju med Matthew Wilkening forklarer han valget av låtrekkefølge, som er omtrent det jeg har skjønt ved tredje gangs gjennomlytting.
«King's Road evеry weekend // They hate us, and they don't know why // No love from policemen // Too fast to live, too young to die
Here come the teddy boys and the skins // I can see them walking up on the bridge»
Nå er jeg rett nok litt yngre enn Billy, men jeg bodde i en forstad av en forstad til London på 70- og åttitallet. Jeg husker pønksa og skinsa (som min daværende stefar innprentet i meg at «IKKE SE PÅ DEM, DA DREPER DE DEG!!!» som garantert var en overdrivelse, men skremte en seksåring nok til at jeg så langt bort). Turer til Kings Road for å se på de fargerike pønksa og kjøpe billige brukte skiver ble fast hobby utover åttitallet. Da hadde jeg for lengst skjønt at de absolutt ikke ville skade meg.
At Billy har fått med seg solide gjestevokalister som Avril Lavigne, Alison Mosshart og Joan Jett er bonus på ei allerede fet skive. Av og til trenger man et par gjennomlyttinger for å skjønne ei skive, og det er ikke alltid de tunge, kompliserte skivene som krever litt av lytteren.
«Dream Into It» er ei herlig liten newpunkpopskive. Første studioskiva fra Billy siden 2014, samarbeidet med Steve Stevens (gitar) fortsetter (og hurra for det!), med Chris Chaney på bass og Joshn Freese på trommer. I tillegg til en haug med gjestemusikere.
«'Cause I don't want to have a little // I wanna have too much fun»
Etter fire gjennomlyttinger er jeg egentlig litt hekta. Solide musikere og produksjon, spennende og varierte låter som forteller en fin historie, og ikke minst: De kler stemmen til Billy! Han har holdt på i snart et halvt århundre, og i motsetning til noen andre vokalister som også har et par tiår bak seg, passer han på at stemmen faktisk greier å synge det han gir ut.
I «I'm Your Hero» viser han at stemmen fortsatt er der, ingen tvil om det. Dessuten er det ei veldig kul låt. I likhet med resten av skiva. Og «Dream Into It» er en flott intro. Jeg liker den, til tross for at den ikke var helt det jeg forventa.
Ni låter, trettifire minutter, lytt til den to ganger og om du greier sitte stille gjennom sistelåta så får du stjerne i boka. Noen skiver fortjener at man faktisk bruker tid på å lytte. 2025 er tydeligvis året for gode tekster!
Selvfølgelig avsluttes skiva med søsterlåta til «Dancing With Myself» (sluppet i 1981 både av Generation X og Billy Idol solo).
Still dancing. As am I, Billy. Let's have lots too much fun dancing forever.
Låtliste: Dream Into It // 77" (feat. Avril Lavigne) // Too Much Fun // John Wayne (feat. Alison Mosshart) // Wildside (feat. Joan Jett) // People I Love // Gimme the Weight // I'm Your Hero // Still Dancing
Del på Facebook | Del på Bluesky