Seven: Dont Change Lover In The Middle Of The Night
Oppskriften er gitarbasert rock krydret med synth der melankoli og senualitet er satt som stemning. Anette Gil og resten av Seven fremstår som et middelmådig rockeband som kunne tjent på å våge mer.
I åpningskuttet Is This søker Anette Gil desperat et svar. Jeg er glad hun ikke finner det. Startskuddet sitter som det skal, og det bekreftes tidlig at Seven mestrer de kjappeste innslagene langt bedre enn de roligere.
De 70-tallsromantiske synthloopene fungerer svært så bra i visse tilfeller. Den som ikke aktiverer rockefoten når Disco Heart slår inn er enten døv eller har Pondus-holdning når det kommer til rock n roll; - alt med gitar er tøft og alt med synth er homo.
Så kommer forstyrrelsene.
Uinspirerende og seige innslag som Babylon og den evig søkende Coca Cola Land står igjen som i overkant identitetsløse og kjedelige. Det er altså når tempoet skrus ned at formelen slutter å fungere.
Referanser? Blondies Parallel Lines. I tillegg finnes det elementer i lydbildet som kan minne om Garbage og norske Surferosa.
Siden dette er bandets tredje utgivelse, burde det være lov å håpe på et jevnere Seven. Godt, men for ujevnt kort sagt.
Del på Facebook | Del på Bluesky