Seven: The Fifth

Det er noen år siden bandet Seven fikk riksoverskrifter, men bandet lever i beste velgående. "The Fifth" er definitivt et eksempel på det.


De låner heftig fra rockehistorien, og i Sevens musikk finnes det både Blondie og Suede. Sistnevnte refereranse er ihvertfall gjeldende i åpningen med "The Sad Ones" der også bassist Rune Gandrud forsyner seg grovt av basslinja til U2s "New Year's Day".

Men Seven er ikke sad veldig lenge. Låter som "Dance Dance Dance" og ikke minst beintøffe "No Ambitions" og "Elements" er fulle av attitude og tøffe detaljer. Hooken i synthen på "Dance Dance Dance" er i allefall plystrevennlig i ukesvis.

The Fifth oser av kunstnerisk overskudd, hele veien fra låtskriving til utførelse og produksjon. Til og med coveret er tøft!

Det skulle med andre ord være anbefaling nok.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Seven: Don’t Change Lover In The Middle Of The Night

(31.01.05) Oppskriften er gitarbasert rock krydret med synth der melankoli og senualitet er satt som stemning. Anette Gil og resten av Seven fremstår som et middelmådig rockeband som kunne tjent på å våge mer.


Seven: French Kiss

(10.03.03) De er sikkert dritt lei av å bli sammenlignet med Briskeby, men det er nå en gang den beste matchende preferansen. "French Kiss" er bandets andre langspiller.


Seven: Thives Like Us

(09.10.02) Det har gått litt sakte framover for det kritikerroste bandet Seven, etter at de vant Zoom for et par år siden. Fjorårets utgivelsen "At Sixes And Sevens" fikk gjennomgående sterke anmeldelser, men denne EP`en - som skal være en teaser foran neste års langspiller, gir ikke akkurat skyhøye forventninger.


Seven: At The Sixes And Sevens

(16.08.01) Alternativt? Nei, ikke så veldig. Bra? Ganske. Øya-headlineren Seven er klar med sin etterlengtede langspill-debut.


Øyafestivalen: Norges mest spennende

(14.08.01) (Oslo/PULS): Øya midt i Gamlebyen, en lørdag i august, solskinn og truende skyer om hverandre. Heldigvis valgte de mørke skyene å ikke gjøre noe ut av seg, i motsetning til dagen før. Det ble altså en tørrskodd dag i Middelalderparken. Og takk for det!


Mange nye navn til Øyafestivalen

(26.06.01) - Dette blir en historisk festival! Folk kommer til å prate om den første Øyafestivalen i Middelalderparken i flere tiår framover. Slik åpna So What-sjef Claes Olsen pressekonferansen som skulle avsløre tilveksten på årets Øyafestivals bandliste. Etter å ha forsøkt seg i fem år med å få de amerikanske artcore-rockerne Blonde Redhead hit, har endelig Claes lyktes. Ellers er Pinsens store So What-konsert med kanadiske Danko Jones allerede legendarisk, og festivalledelsen kunne stolt legge til også dette navnet på lista. Festivalen strekker seg i år over tre dager, fra torsdag 9. til lørdag 11. august. Torsdagen foregår konsertene imidlertid på klubbnivå i sentrum.


Seven: Powerpop med attitude

(08.03.01) (Oslo/PULS): Fredag i Oslo. Det finnes mye å gjøre i Oslo, blant annet kan man gå på John Dee å sjekke ut to av Norges up&coming band, Shire og Seven. Det er mye spennende på gang i norsk rock for tiden, så man gjør lurt i å få med seg så mye som man kan… Vel 130 personer hadde de samme tankene som meg denne kvelden.


Katthult, Seven og Vidar Vang i Frognerbadet

(28.05.00) Usigna norsk band får nok en gang en så sentral plass som det er mulig å gi dem på Norwegian Wood. På topp av Pepsi Rockscene-plakaten: Katthult, Seven og Vidar Vang.


Seven: If You Want To Play (ep)

(22.02.00) Lo-Fi indie-pop. Variert, spennende arrangert. I front: En (hovedsakelig) forvrengt, sart-men-likevel-autoritær kvinnerøst.


Norsk Kulturråd har fordelt nesten 2 millioner

(22.02.00) Krøyt, Madrugada, Beezewax, Sister Sonny, Bønkers, Dipsomaniacs, Seven, Tolv Volt, Gluecifer, Palace Of Pleasure… Noen setter kursen utaskjærs, andre holder seg i Kongeriket. Felles for disse – og ganske så mange andre band – er at de har fått turné-støtte fra Norsk Kulturråd.


Stones Throw låter fortsatt som framtiden

(06.10.26) I 2026 fyller verdens kanskje mest elskelige plateselskap 30 år. Har du ennå ikke oppdaget det, er tiden definitivt inne.


En forsmak - The Impossible Green

(05.10.26) The Impossible Green lager enkel, lytteverdig, "så komplisert at det høres enkelt ut"-musikk.


Meshell Ndegeocello strekker i fortiden

(04.10.26) Meshell Ndegeocello river klassikerne fra hverandre, og bygger dem opp på nytt.


Europe, as - for ei gladskive!

(03.10.26) Stemmen til Tempest er enorm og Norums fingre produserer de råeste, tøffeste og mest intense riffene. Her finnes ikke én kjedelig eller intetsigende låt.


GURO graver seg ned til røttene

(02.10.26) Ti år etter debutalbumet "Du har mæ" er GURO tilbake med sitt andre studioalbum. Roots er en tittel som sitter usedvanlig godt, for dette er en plate som både musikalsk og tematisk graver i røttene, både i familie, kjærlighet og tilhørighet.


brenn. - er de kanskje litt forsiktige?

(30.09.26) Pønk, pop og rock. Sjarmen er der fortsatt, og de skjønner åpenbart godt hva de holder på med.