Seven: The Fifth

Det er noen år siden bandet Seven fikk riksoverskrifter, men bandet lever i beste velgående. "The Fifth" er definitivt et eksempel på det.


De låner heftig fra rockehistorien, og i Sevens musikk finnes det både Blondie og Suede. Sistnevnte refereranse er ihvertfall gjeldende i åpningen med "The Sad Ones" der også bassist Rune Gandrud forsyner seg grovt av basslinja til U2s "New Year's Day".

Men Seven er ikke sad veldig lenge. Låter som "Dance Dance Dance" og ikke minst beintøffe "No Ambitions" og "Elements" er fulle av attitude og tøffe detaljer. Hooken i synthen på "Dance Dance Dance" er i allefall plystrevennlig i ukesvis.

The Fifth oser av kunstnerisk overskudd, hele veien fra låtskriving til utførelse og produksjon. Til og med coveret er tøft!

Det skulle med andre ord være anbefaling nok.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Seven: Don’t Change Lover In The Middle Of The Night

(31.01.05) Oppskriften er gitarbasert rock krydret med synth der melankoli og senualitet er satt som stemning. Anette Gil og resten av Seven fremstår som et middelmådig rockeband som kunne tjent på å våge mer.


Seven: French Kiss

(10.03.03) De er sikkert dritt lei av å bli sammenlignet med Briskeby, men det er nå en gang den beste matchende preferansen. "French Kiss" er bandets andre langspiller.


Seven: Thives Like Us

(09.10.02) Det har gått litt sakte framover for det kritikerroste bandet Seven, etter at de vant Zoom for et par år siden. Fjorårets utgivelsen "At Sixes And Sevens" fikk gjennomgående sterke anmeldelser, men denne EP`en - som skal være en teaser foran neste års langspiller, gir ikke akkurat skyhøye forventninger.


Seven: At The Sixes And Sevens

(16.08.01) Alternativt? Nei, ikke så veldig. Bra? Ganske. Øya-headlineren Seven er klar med sin etterlengtede langspill-debut.


Øyafestivalen: Norges mest spennende

(14.08.01) (Oslo/PULS): Øya midt i Gamlebyen, en lørdag i august, solskinn og truende skyer om hverandre. Heldigvis valgte de mørke skyene å ikke gjøre noe ut av seg, i motsetning til dagen før. Det ble altså en tørrskodd dag i Middelalderparken. Og takk for det!


Mange nye navn til Øyafestivalen

(26.06.01) - Dette blir en historisk festival! Folk kommer til å prate om den første Øyafestivalen i Middelalderparken i flere tiår framover. Slik åpna So What-sjef Claes Olsen pressekonferansen som skulle avsløre tilveksten på årets Øyafestivals bandliste. Etter å ha forsøkt seg i fem år med å få de amerikanske artcore-rockerne Blonde Redhead hit, har endelig Claes lyktes. Ellers er Pinsens store So What-konsert med kanadiske Danko Jones allerede legendarisk, og festivalledelsen kunne stolt legge til også dette navnet på lista. Festivalen strekker seg i år over tre dager, fra torsdag 9. til lørdag 11. august. Torsdagen foregår konsertene imidlertid på klubbnivå i sentrum.


Seven: Powerpop med attitude

(08.03.01) (Oslo/PULS): Fredag i Oslo. Det finnes mye å gjøre i Oslo, blant annet kan man gå på John Dee å sjekke ut to av Norges up&coming band, Shire og Seven. Det er mye spennende på gang i norsk rock for tiden, så man gjør lurt i å få med seg så mye som man kan… Vel 130 personer hadde de samme tankene som meg denne kvelden.


Katthult, Seven og Vidar Vang i Frognerbadet

(28.05.00) Usigna norsk band får nok en gang en så sentral plass som det er mulig å gi dem på Norwegian Wood. På topp av Pepsi Rockscene-plakaten: Katthult, Seven og Vidar Vang.


Seven: If You Want To Play (ep)

(22.02.00) Lo-Fi indie-pop. Variert, spennende arrangert. I front: En (hovedsakelig) forvrengt, sart-men-likevel-autoritær kvinnerøst.


Norsk Kulturråd har fordelt nesten 2 millioner

(22.02.00) Krøyt, Madrugada, Beezewax, Sister Sonny, Bønkers, Dipsomaniacs, Seven, Tolv Volt, Gluecifer, Palace Of Pleasure… Noen setter kursen utaskjærs, andre holder seg i Kongeriket. Felles for disse – og ganske så mange andre band – er at de har fått turné-støtte fra Norsk Kulturråd.


Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.


Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.


Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.


Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.


Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.


Endelig, Steffen Hissingby!

(04.11.25) Steffen Hissingby, 35 år fra Råde, gjør nå sitt etterlengtede debutalbum etter å ha vært en kjent sangstemme i det norske musikklivet i over 15 år. Nå har han endelig funnet sin egen lyd, som viser seg å være en kraftfull, ærlig og poetisk stemme som balanserer det personlige med det universelle.