Seven: Powerpop med attitude
(Oslo/PULS): Fredag i Oslo. Det finnes mye å gjøre i Oslo, blant annet kan man gå på John Dee å sjekke ut to av Norges up&coming band, Shire og Seven. Det er mye spennende på gang i norsk rock for tiden, så man gjør lurt i å få med seg så mye som man kan Vel 130 personer hadde de samme tankene som meg denne kvelden.
Seven, Shire / /
Dessverre gikk klokken fortere enn planlagt, så Shire hadde allerede begynt før undertegnede fikk somlet seg ned. Tre låter var alt som gjensto; den nye singelen "Car", "Paragliding" og "Wake-Up Call".
Sinatra-coveren "Something Stupid" har tidligere blitt spilt en del på radioen, og er en ganske stor motpol til den melankolske og triste EPen "December Light". De tre nevnte låtene lå langt nærmere powerpop a là Weezer, som også preger "Something Stupid"-coveren, og jeg likte det!
Shire fremsto passe fandenivolske på scenen, og bassist Mads hadde en attitude som minnet skremmende mye om Gene Simmons, det var så man ventet på at han skulle begynne å spytte litt blod eller flammer... Dette bør være et band for rockeklubber landet rundt.
SEVEN
Etter en halvtimes pause med Wannadies på anlegget dukker Seven opp. I løpet av den snaue timen de spilte fikk de vist at de har et stort potensiale hos publikum litt på siden av Briskeby-fansen. For en sammenligning med nettopp Briskeby er vanskelig å unngå.
Live ligger lydbildene ganske tett opp mot hverandre, poprock med 80-talls inspirert synthinnslag, og kvinnelig vokalist med stor autoritet og utstråling. Forskjellen kommer best til utrykk gjennom vokalist Anette Gil, som har en større bredde og mer trøkk i stemmen enn frk. Karlsnes, og stemmen svinger fra høyt til lavt med stor selvfølgelighet.
I låta "Recognition" låter hun til tider også som Vibeke Saugestad når hun går ned i de dype partiene. "Super", "Hush", "City Ball" og "Honey" gir et inntrykk av at Seven har et jevnere bedre låtmatriale enn Briskeby, om enn ikke så lett tilgjengelig for den gjennomsnittlige platekjøper.
 SEVEN: I Oslo skjer det mye... (Foto: Jupskås) |
Keyboardinnslaget gir et mer særeget lydbilde, der de tar elementer fra 80-tallet og gjør det om til noe eget, med spesielle små effekter som understreker soundet. På scenen fremstår Anette Gil litt mer vampete enn Lise Karlsnes, en tøddel mer Wendy James og Debbie Harry, der hun står i en psykedelisk 70-talls kjole og nettingstrømper.
I den helt nye låten "At The Six Or Sevens" er vokalen lagt lenger bak i lydbildet, og messes frem monotont, det hele minner litt om U2s "Numb". Bandet virker trygge og samspilte, om enn noe reserverte. Det er først på de siste to låtene, da de tydelig har fått spilt av seg de verste nervene, at de slipper seg helt løs.
Når det hele avsluttes med "Honey", tusler jeg ut i natten med en tanke om at det er mye spennende som skjer i norsk musikk for tiden...
Del på Facebook | Del på Bluesky