Seven: French Kiss

De er sikkert dritt lei av å bli sammenlignet med Briskeby, men det er nå en gang den beste matchende preferansen. "French Kiss" er bandets andre langspiller.


Debuten "At Sixes And Sevens" fra 2001 fikk særdeles sterke kritikker, men allikevel fikk ikke Seven det store gjennombruddet som mange spådde. I fjor høst kom EP`en "Thieves Like Us" som i mine ører ikke gjorde forventningene til denne skiva spesielt mye høyere. Den eneste låta fra denne teaser-EP`en som har fått plass på "French Kiss" er tittelkuttet. Det gjør plass til ti ferske låter på dette som har blitt et helt greit album, uten verken de store blemmene eller de store revolusjonerende hitlåtene.

Dette er umiskjennelig Seven fra start til mål. Med sin utstrakte bruk av synth og gitarer i nært samarbeid, klarer de nok å fenge det radiolyttende publikum med låter som "Another Day", "I Will Wait" eller "Hit Me With Your Smile". Imidlertid mangler de en del på tyngde og intensitet. Albumet er spilt inn i øvingslokalene deres, og det kan godt tenkes lydbildet kunne vært gjort tøffere og råere i et proffesjonelt studio.

Seven har fortsatt til gode å overbevise denne anmelder om at de har store ting på gang, men jeg kan i hvert fall skimte tendensene på dette albumet. Det gigantiske gjennombruddet vil nok fremdeles la vente på seg, og jeg tror neppe det kommer i etterkant av "French Kiss" heller.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Seven: The Fifth

(14.11.09) Det er noen år siden bandet Seven fikk riksoverskrifter, men bandet lever i beste velgående. "The Fifth" er definitivt et eksempel på det.


Seven: Don’t Change Lover In The Middle Of The Night

(31.01.05) Oppskriften er gitarbasert rock krydret med synth der melankoli og senualitet er satt som stemning. Anette Gil og resten av Seven fremstår som et middelmådig rockeband som kunne tjent på å våge mer.


Seven: Thives Like Us

(09.10.02) Det har gått litt sakte framover for det kritikerroste bandet Seven, etter at de vant Zoom for et par år siden. Fjorårets utgivelsen "At Sixes And Sevens" fikk gjennomgående sterke anmeldelser, men denne EP`en - som skal være en teaser foran neste års langspiller, gir ikke akkurat skyhøye forventninger.


Seven: At The Sixes And Sevens

(16.08.01) Alternativt? Nei, ikke så veldig. Bra? Ganske. Øya-headlineren Seven er klar med sin etterlengtede langspill-debut.


Øyafestivalen: Norges mest spennende

(14.08.01) (Oslo/PULS): Øya midt i Gamlebyen, en lørdag i august, solskinn og truende skyer om hverandre. Heldigvis valgte de mørke skyene å ikke gjøre noe ut av seg, i motsetning til dagen før. Det ble altså en tørrskodd dag i Middelalderparken. Og takk for det!


Mange nye navn til Øyafestivalen

(26.06.01) - Dette blir en historisk festival! Folk kommer til å prate om den første Øyafestivalen i Middelalderparken i flere tiår framover. Slik åpna So What-sjef Claes Olsen pressekonferansen som skulle avsløre tilveksten på årets Øyafestivals bandliste. Etter å ha forsøkt seg i fem år med å få de amerikanske artcore-rockerne Blonde Redhead hit, har endelig Claes lyktes. Ellers er Pinsens store So What-konsert med kanadiske Danko Jones allerede legendarisk, og festivalledelsen kunne stolt legge til også dette navnet på lista. Festivalen strekker seg i år over tre dager, fra torsdag 9. til lørdag 11. august. Torsdagen foregår konsertene imidlertid på klubbnivå i sentrum.


Seven: Powerpop med attitude

(08.03.01) (Oslo/PULS): Fredag i Oslo. Det finnes mye å gjøre i Oslo, blant annet kan man gå på John Dee å sjekke ut to av Norges up&coming band, Shire og Seven. Det er mye spennende på gang i norsk rock for tiden, så man gjør lurt i å få med seg så mye som man kan… Vel 130 personer hadde de samme tankene som meg denne kvelden.


Katthult, Seven og Vidar Vang i Frognerbadet

(28.05.00) Usigna norsk band får nok en gang en så sentral plass som det er mulig å gi dem på Norwegian Wood. På topp av Pepsi Rockscene-plakaten: Katthult, Seven og Vidar Vang.


Seven: If You Want To Play (ep)

(22.02.00) Lo-Fi indie-pop. Variert, spennende arrangert. I front: En (hovedsakelig) forvrengt, sart-men-likevel-autoritær kvinnerøst.


Norsk Kulturråd har fordelt nesten 2 millioner

(22.02.00) Krøyt, Madrugada, Beezewax, Sister Sonny, Bønkers, Dipsomaniacs, Seven, Tolv Volt, Gluecifer, Palace Of Pleasure… Noen setter kursen utaskjærs, andre holder seg i Kongeriket. Felles for disse – og ganske så mange andre band – er at de har fått turné-støtte fra Norsk Kulturråd.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.